Lokomotivpusser og eventyrprins Jernbanen var kommet til Otta i 1896. Stedet var foreløpig endestasjon. Dengang bestod Otta av en håndfull mørke tømmerhus. Tre av dem var hoteller, for stedet hadde allerede lenge vært knutepunktet for turisttrafikken. Herfra gikk det skyss videre innover Jotunheimen og over til Vestlandet, til turiststedene ved Mysuseter og i Rondane. Gårdene i Otta med sine jorder og havnehager gikk like inn til "sentrum)). Pillarguritoppen stiger bratt opp. Herfra var det at seterjenten Pillarguri fra Kruke gård i Heidal i 1612 blåste i lur idet skottetoget marsjerte forbi som et tegn på at bøndene fra Vågå, Lesja og Lom kunne begynne å velte stein og tømmerstokker ned over de arme krigere. Hit til Otta var det Martin Mikael Torjusen Haugen ankom høsten 1900 som lokomotivpusser. Han var da nettopp fylt 22 år. På Otta skulle han bli i syv år, de syv årene han som gammel mann kalte de lykkligste i sitt liv. Lønnen var to kroner dagen, eller rettere - to kroner natten, for lokomotivpuss var som regel nattarbeide. Han fikk losji på kvisten i en bygning ved siden av stasjonen. Vegg i vegg lå lokomotivstallen. Foran den var svingskiven som var meget tung å dra rundt med håndkraft, særlig om vinteren når smøringen var frosset. Her ble lokomotivet snudd. Svingskiven eksisterer den dag idag. Det kom et tog ved middagstider og et om kvelden til Otta. Middagstoget gikk igjen om kvelden, og kveldstoget neste morgen. Det var kveldstogets lokomotiv Martin hadde som jobb å pusse. Det begynte med slagging og rengjøring efter endt tur. Så kom selve pussingen. Pusserne arbeidet gjerne under hver sin lokfører, og de kunne være meget strenge. De satte sin ære i å 63 føre blanke og skinnende lokomotiver. Før de overtok loket, førte de nøye kontroll med at pusserarbeidet var nøyaktig utført. De kjente med fingeren inn i kroker og kriker, og nåde pusseren hvis det satt litt støv eller olje igjen. Av og til måtte det hakkes rust inne i selve kjelen. Det betydde støy, og rustsprut i øynene. Alle på de gamle lokene lærte forøvrig som noe av det første å fjerne rusk fra øynene. Lokpussing var et arbeide med rust, olje, sot og skitt. Men om morgenen skulle jernhesten skinne som en sol. Om vinteren kunne det være isnende kaldt i den uoppvarmede lokstallen. Når pusseren trengte å hvile seg litt, la han seg gjerne på maskinen. Den holdt seg vann lenge. Når pussingen var ferdig om morgenen, måtte han fyre opp kjelen påny. Den gamle lokomotivstallen ble revet like efter siste krig. Den var bygget av teglsten med bordkledning utenpå. I den ene enden var det smie og verksted som lokomotivpusseren måtte kunne be~ene seg av. Martins lokomotivfører het Iversen. Han bodde på Loftsgård, en prektig storgård med et vakkert middelaldertun like i nærheten av stasjonen på veien mot Sel. Til Martins jobb hørte det å gå bort til gården klokken fem om morgenen for å vekke lokomotivføreren. Ole Loftsgård var i 5-6-årsalderen dengang Martin Haugen kom til Otta. Vi sitter i stuen på gården og samtaler om gamle dager. Idag taler man bare om "Marcello", som delvis lever i minnet hos de eldre, delvis lever i folkefantasien. Sikkert er det at Marcello har preget seg inn i stedet. Til og med en gate i Otta er blitt døpt "Marcellogaten". - Han kom ikke bare om morgenen for å vekke Iversen, sier Ole Loftsgård. Han kom også om kvelden for å hente melk. Deffor ble vi så godt kjent med ham. Jeg var med mor i fjøset når hun helte opp melken til ham. Jeg husker best øynene hans, han hadde noe eget ved øynene, og så var han alltid så stillferdig og rolig. Det fulgte en slik sjelden fred med ham. Det gjorde inntrykk på meg allerede som barn. Kvinnfolkene syns han var vakker. Håret hans var langt i nakken og kullsort og huden mørk. Alle måtte legge merke til ham. 64 For oss barn var han en slags eventyrprins. Ingen visste dengang noe om hans evner. Jeg husker mor hadde slik tannverk engang at vi barn syntes synd på henne. En kveld fortalte hun det til Haugen mens han var efter melk. "Hvis du får den igjen, skal du snakke til meg om det,)) sa han. Mor trodde det bare var en spøk, men hun fikk ikke tannverken tilbake, så hun kom ikke til å nevne det for ham mere. Men det var nettopp i disse årene de merkelige evnene hans dukket frem for alvor. I begynnelsen uregelmessig og ofte kaotisk. Han fikk bekreftet det han hadde opplevd som barn, at han hadde "magnetiske" hender. Han kunne ta bort smerter. Han kunne lage illusjonsnummer, det som kalles synkverving, og han kunne buktale. Det var de unge pikene på Otta som først ble delaktige i dette, men de fikk alle streng beskjed om aldri å si det til noen. Han oppdaget også noe som nesten skremte ham: han hadde hypnotisk makt over mennesker. Fristende krefter for en ung mann. Og det er nok ikke tvil om at han av og til falt for disse fristelser, selv om man sikkert i dag kan skjære betraktelig ned på den myteflora som i Otta lever omkring hans lettsindige lek med pikene på den tiden. Han ble omtalt og beundret av andre grunner også. En dag klatret han opp til Pillarguritoppen på det bratteste. Det hadde ingen gjort før. Det fortelles at han på et bestemt punkt i fjellet ikke fant feste og måtte hugge seg fast med tollekniven. En dag Martin kom gående langs veien, så han en hest og kaijol nærme seg i voldsom fart. Han forstod øyeblikkelig at kusken hadde mistet kontrollen over hesten, den hadde løpt ut. Farten bare øket og øket. Dette ville ende i katastrofe. Da hesten nærmet seg, fikk Martin et glimt av mannen i vognen, han var blek av skrekk, hadde sloppet tømmene og holdt seg fast i vognkarmen med begge hendene. Martin som var vant til hester fra guttedagene i Kongsberg, visste hva han skulle gjøre. Han sprang frem, grep hesten over mulen og i bisselet og tvang den til å stanse. Efter en stund fikk han roet den ned. Mannen i vognen viste seg å være Breden, bonden på en av To-gårdene. Han var fullstendig vettskremt. Hadde vært sikker på å bli slått ihjel. Han var så takknemlig at han ville betale Martin, men 65 Martin ville ikke ta imot noe. Flere ganger senere kom Breden tilbake til sin takknemlighet og ville forære Martin noe. - Hvis du endelig vil gi meg noe, kan du gi meg toppen av Tokampen, sa Haugen, halvveis i spøk. Det er en bratt topp med en overveldende utsikt like bak Pillarguritoppen. Han fikk denne tomten, og i 1915 satte han opp en hytte der. I 1904 søker Martin Haugen om å komme inn som elev ved Kristiania Elementærtekniske skole. Det krevdes teknisk skole for å bli lokomotivfører, det er sannsynligvis dette han vil forberede. Han ble imidlertid ikke opptatt, og like efter søker "Pudser Martin T. Haugen" om å komme i betraktning ved de ledige fyrbøterplasser. Det skulle imidlertid gå enda tre år før han ble forfremmet til fyrbøter, men daglønnen øket hvert år med 20 øre. Én måtte alltid holde vakt i lokomotivstallen. Det hørte til reglementet. Siden Martin Haugen var ugift, i motsetning til de andre jernbanefolkene i Otta, ble det alltid han som påtok seg nattevaktene på høytidskvelder. I syv år på rad feiret han sin julaften alene i maskinhallen. Da hadde han alltid et lite, pyntet juletre. Hvordan han feiret høytidsstunden, har han aldri fortalt, men man kan tenke seg at disse våkenettene for den religiøst anlagte gutten ikke kan ha vært uten betydning. En gang var det stummende mørkt der inne da han kom. Han hadde ikke lykt heller. Han famlet seg frem langs veggen. Da kom han bort i noe kaldt, hardt: et kors. Det var visstnok et gammelt jernkors fra kirkegården som stod stablet opp der sammen med annet skrap. Det er karakteristisk at Martin har husket akkurat dette og lagt betydning i det. Olaf Bergum har en gammel gård like ned for Pillarguritoppen. Han hører til dem som ennå husker Haugen fra den første tiden. - Maria, søskenbarnet mitt, lekte på seteren. Hun moret seg med å klatre opp på taket og rope ned i pipen. Det likte ikke bestemor som stelte inne. En dag satt Haugen inne i selet. Plutselig ropte det gjennom pipen: - Er du heme morgo? - Å, er den jentungen oppe på taket igjen nå, ropte beste-mor smt og sprang ut. Men da var det ingen der. Haugen hadde opptrådt som buktaler. Mange år senere satt den samme Maria i mørket på en kino i Kristiania. Det setter en mann seg ned ved siden av henne. Plutselig sier han: - Du er fra Otta du. Hun kvakk til. - Hvordan står det til med onkel Iver? Da ble hun enda mer forskrekket, men så tenkte hun: Mon det skulle være han Marcello? - Jo, det er nok det, sa Marcello. Så bad han henne hilse alle kjente hjemme i Otta. Det var en pike som gikk rundt på gårdene i Otta på legd. Tull-Barbro, kalte de henne. Hun var litt rar. Veien til Sel gikk langs jernbaneskinnene. Om sommeren satt Martin Haugen ofte ute og pusset lokomotivet. Han tok seg alltid tid til å prate med Barbro. Hun ble så glad i ham. Hver gang hun så ham, hauket og ropte hun "Haugen min!" Og Martin vinket og ropte tilbake, "Barbro min!" Det var gjevt. Han hadde det alltid med at han ville oppmuntre folk, gjøre dem glade. En sommerdag i 1907 dukket Herman Wildenvey opp. Han hadde vært tre år i Amerika, var pengelens. Så hadde han en dag i en avis funnet en annonse fra Bjørkheim hotell på Otta. De ville ha en sprogkyndig ung mann, gjerne student, til hotellhjelp og “Fremdenfuhrer)). Wildenvey søkte jobben og fikk den. Han forteller om det i sin selvbiografiske bok "Vingehesten og Verden". Det var denne sommeren i Otta Wildenvey skrev de diktene som skulle bli hans debutsamling. "Begivenhetene var ikke mange den sommeren, jeg gikk med en del ungdommer til Mysuseter og turer innover mot Rondane, og sammen med en synsk lokomotivfører som hette Marcello Haugen, gikk vi innom ensomme Mysullsetrer og traff morsomme, kjekke seterjenter. Marcello kunne buktale og synkverve og gav prøver på slike ting somme tider. - Kan du ikke synkverve jentene? spurte jeg. - Nei, sa han, da mister jeg evnen. Vi lå ute en natt på fjellet, da tendte vi en nying og satt der og pratet om fremtiden, og Marcello leste i stjernene og spådde at noe skulle hende meg. Mens jeg satt der og så dette levende lys mot himmelen og nesten ikke hørte på ham, stod det flammende klart for meg, at min diktsamling skulle hete Nyinger. Det og intet annet -. Wildenvey skrev dette mange år senere. Martin hadde ennå ikke tatt i bruk sitt nye navn, Marcello. Lokomotivfører var han heller ikke. Men ellers gir Wildenveys skildring sikkert et bilde som like godt kunne handle om Martin, når han videre forteller om sine forelskelser og om alle de søte pikene på hotellene og på setrene. Man kan ane hvilket lykkelig og uforpliktende ungdomsliv de begge levet her oppe i Otta - to eventyrprinser fra fremmed land. Til noen venner har Marcello Haugen senere i livet fortalt at det egentlig var han som foreslo tittelen “Nyinger". Ihvertfall hendte det Wildenvey noe betydningsfilllt da han kom tilbake til Kristiania han fikk antatt sin diktsamling og ble med ett slag en berømt og feiret dikter. Martin lyttet betatt til Wildenveys skildringer fra sin lange utenlandsreise, og fortalte om sin drøm om å komme til Italla. De inngikk et veddemål om hvem av dem som først skulle komme dit. I Otta forteller de den dag idag om Wildenvey og Marcello og deres felles interesser i diktning og seterjenter. Martin ville ikke synkverve seterjentene, han kunne miste evnene sine. Den samme høsten hendte det noe som virker betydningsfullt. Det er skredder Kristen Gundersen på Otta som har fortalt historien til sin sønn Gunnvald. En dag fant de Martin Haugen. Han lå ute på jordet i et stanghus, et skur hvor man oppbevarte hesjestaur. Han var i fullstendig oppløsning, dypt fortvilet og full av selvanklager. Han hadde misbrukt sine evner. Nå kom han til å miste dem. 68 Det så mest ut som om han ikke orket å leve lenger. Kristen Gundersen fikk ham med seg opp til huset sitt i nærheten. Der roet han seg, og der må han sannsynligvis ha røbet litt om sine evner. Det virker som om denne begivenhet, mens han var i slutten av 20-årene, må ha vært en av de kriser som ofte blir et vende-punkt i et menneskes liv. En periode er avsluttet, noe nytt begynner. I betydelige menneskers biografier kan man ofte studere slike periodiske "hamskifter" hvor man møter sin “hudløshet" med en depresjon. Det utløsende kan være noe høyst banalt, £ eks. det Martin Haugen kalte et misbruk av sine evner. "Det var visstnok noe jentetull," som Gunnvald Gundersen uttrykte det. Det interessante er ihvertfall at det virker som om hans skjulte krefter fra dette tidspunkt tar en ny vending, får kraftigere og mer markerte utslag. Og det virker som om Haugen tar en beslutning om fra nå av å forvalte sine evner med større ansvar og større alvor. 11908 begynner et nytt liv for Martin Haugen. Han utnevnes til fyrbøter med den svimlende daglønn av kr.9,60. Fra nå av skal han reise strekningen mellom Hamar og Otta. Endelig blir den gamle reiselysten virkelighet. Hver dag tordnet toget hans gjennom Gudbrandsdalen. Overalt møtte han nye mennesker. Mange av dem kom for å søke råd hos ham. Ryktet var gått foran ham at han kunne se vannårer, finne bortkomne ting og dyr. Og han kunne helbrede visse sykdommer. Men ikke alle møtte opp for å søke mystiske råd. Hver gang toget stanset ved en stasjon, stod det alltid en flokk unge piker der som gjerne ville treffe fyrbøteren med de farlig dragende øynene og det varme smilet. Også der toget passerte, møtte pikene opp for å vinke til ham og for å få et vink og et smil tilbake. Men bak sitt elskverdige vesen, kjempet han med vanskelige problemer. Det hendte f eks. stadig oftere når han spiste sammen med sine kamerater i jernbanen at han måtte snu seg vekk for å slippe å se maten gli ned gjennom deres tarmsystem. Om dette betrodde han seg, bL a. til lokomotivføreren Mikkel Haug, 69 som ble hans gode venn. Han var den første lokomotivføreren som hadde Haugen med seg som fyrbøter. Han har fortalt til sin sønn, Oscar Haug på Hamar at blant jernbanefolkene var det noen som tvilte på hans evner. Så satt de engang i et overnattingsrom på en utestasjon og ville sette Haugen på prøve. Ja, prøv meg, sa han og tok frem en lomme-kniv. Gjem denne mens jeg går ut så lenge. De andre så seg om efter et lurt gjemmested, ble så enige om å legge den inn i et bakrom på etasjeovnen. Haugen kom inn igjen, gikk rett bort til ovnen og fant frem kniven. Haugen kunne fortsatt drive sine kunster. Overkonduktør Martin Kr. Ødegaard, som er over 80 år (i-74)og bor på Lillehammer, har vært en av Haugens trofaste venner gjennom 50 år. Han forteller at en gang Haugen var med som fyrbøter, fikk de se en herremann i hatt og frakk på skinnegangen langt foran dem. Det var på den rette strekningen mellom Fåvang og Ringebu. Så sa Haugen: - Jeg lurer på om vi må blåse i pipa til denne kroppen. - Han må vel høre oss, så han kommer seg ut av skinnegangen, sa lokføreren. Men mannen bare fortsatte å gå. Da trakk Haugen i fløyten og føreren saktnet farten. Men plutselig var det ingen på skinnene. - Hvordan forklarer du det? spør jeg konduktør Ødegaard. - Det var Haugen som hadde funnet på noe hypnotisk. Vi var så vant til det. Han drev stadig med slike ting. Alf Jørgensen, 85, vokste opp på Vinstra, hvor faren var stasjonsmester. Han ble som gutt godt kjent med Haugen, begynte selv i jernbanen og var noen år telegrafist. Så brøt han av og ble forretningsmann i stedet. Mange år efter skulle skjebnen føre dem sammen igjen. Det var da han kjøpte den vakre Ertsgård ovenfor Lillehammer, naboeiendommen til Svarga, hvor Marcello Haugen bodde. - Første gang jeg møtte ham, hadde jeg akkurat begynt å lære litt engelsk med sogneprestens datter som lærerinne. Jeg stod på stasjonen da toget kom. Haugen hoppet av, fikk øye på meg, kom bort og sa: “How do you do?" Allerede den gang kunne han hjelpe folk både psykisk og fysisk. Jeg har neppe møtt noen i hele mitt liv som kan sammenlignes med Marcello Haugen. Men dengang kunne han ennå ikke beherske sine evner, ting kom på ham uten at han selv ville det. - Var han plaget av det? - Det vet ikke. Han tok alltid alt så rolig, hevet aldri røsten, kom aldri ut av likevekt. Han bragte alltid med seg en stor ro som spredde seg til oss andre. Jeg husker engang, forteller Jørgensen, at toget akkurat var kommet inn på stasjonen sydfra. Haugen hoppet av og gikk bort til jenteflokken som alltid stod der lokomotivet stanset. Jeg stod sammen med en som het Mikkel Dobloug. Han hadde forretning på Vinstra og møtte alltid opp når toget kom. Han trodde ikke noe på alt det man fortalte om Haugen, mente at han var en humbugmaker. Han var gjerne litt sleivete i kjeften, Dobloug.. Vi stod på den andre siden av plattformen, rett ovenfor Haugen og pikene. - Ser'u den idioten der, sa Dobbug høyt og nikket over mot Haugen. I det samme snudde Haugen seg langsomt, betraktet et øyeblikk Dobloug og vendte seg til pikene igjen. Plutselig fikk Dobloug det travelt med å komme hjem. Dagen efter fortalte han: Tror du ikke at jeg fikk slik plutselig magasjuke at jeg bare måtte fly. Jeg vet da det nå, føyet han til, at jeg aldri mere skal si noe stygt om han Haugen. En lignende episode forteller Oscar Pedersen om. Han var liten gutt den gangen og stod sammen med sin far på Lillehammer jernbanestasjon og pratet med Haugen. Da kom en full mann bort til dem og begynte å egle seg inni på. Haugen bad ham om å fjerne seg, men mannen fortsatte å være ubehagelig og ville slåss. Da pekte Haugen på stasjonsdoet et stykke borte og sa til mannen. “Ser du det huset der borte. Hvis du ikke nå går med en gang, kommer du til å måtte løpe dit bort." Mannen fortsatte med sin krangel, men plutselig måtte han bare løpe.. ***** Gjennom den intense Olav Aukrust kom Marcello sikkert også i kontakt med Søren Kierkegaards forfatterskap, som Aukrust studerte på den tiden, videre dikteren Ivar Mortensson Egnund, som Aukrust bodde hos vinteren 1907-08 og utdypet det "rotnorske" gjennom studiet av Eddakvadene, folkevisene og ikke minst Draumkvedet. For både Aukrust og Mortensson Egnund ble møtet med Rudolf Steiners åndsvitenskap en avgjørende impuls. I 1910 hørte Marcello Haugen for første gang et foredrag av Rudolf Steiner. Og det gjorde et dypt inntrykk på ham. Av andre som var med på å danne det miljø hvor Marcello fikk de nødvendige begreper for å komme til en forståelse av sine egne klarsyntevner, var Helga Geelmuyden, Dorothea Wiese, Franke Fadum, Mimi Grieg Bing, Karl Ingerø, Marta Steinsvik, dr. Richard Eriksen og flere. Sterke og eiendommelige personligheter alle sammen. Ingen av dem lever lenger, og det er meget vanskelig å få eksakt rede på de skjebnesvangre og delvis dramatiske begivenheter som nå utvikler seg i Marcellos liv. Selv var han taus senere. Noen få brev og skriftlige beretninger av dem som var med, finnes. De gir hver for seg brokker av det bildet vi må forsøke å danne oss. Det teosofiske miljø bestod av mennesker som ville finne en vei ut av tidens materialisme gjennom fordypelse og meditasjon, for på denne vei å frigjøre åndelige krefter, utvide erkjennelsen og finne frem til et større og helere virkelighetsbilde. Moderne mennesker som helhjertet og tålmodig har forsøkt denne åndelige frigjøringsvei, har alle gjort ihvertfall én felles erfaring: virkningene kommer langsomt, "klarsyntevnene" lar vente på seg. Det er en lang og smal og tung vei å utvikle sine indre åndelige ressurser, slik at det virkelig monner noe. Det er klart at for denne teosofiske krets av dengang unge mennesker måtte Marcello Haugen fremtre som den rene åpenbaring. Han mestret uten videre alt det de andre bare i sine drømmer kunne håpe å oppnå. Her stod lys levende selve beviset på teosofiens lære om at mennesket ikke har endelige grenser for sin erkjennelse, men at den kan utvikles nær sagt grenseløst. Og alt dette hadde Marcello fått så å si gratis. Det var 78 medfødt. Men så langt kunne alle komme, bare de drev de åndelige øvelser strengt og utholdende nok. Det Marcello fikk for sin del, var teosofenes begreper og beskrivelse av hvordan mennesket er satt inn i kosmos, hvorledes dets vesenskjerne, jeget, lever gjennom mange jordliv og hvorledes de tidligere jordliv er med på å forme vår skjebne i dette. Alle disse tanker virket som en bekreftelse på det Marcello selv hadde opplevet. Med stigende forbauselse- leste han Rudolf Steiners grunnleggende bøker "Teosofi" og "Hvordan erverves kunnskap om høyere verdener" og "Åndsvitenskap i omriss". Han syntes han kjente det alt sammen. Det gav ham indre sikkerhet, og han hadde nå funnet et miljø hvor han virkelig ble forstått. Han ble mer enn forstått. Han ble dyrket og fetert. Rent psykologisk kan man forstå at Marcello kanskje på sin side lot seg forføre litt av dette miljøet. Det var alle sammen mennesker med gammel slekt og kultur bak seg, mange av dem med akademisk utdannelse og en sikker og solid bakgrunn. Han på sin side - fattiggutt, fem års skolegang, sigøynerherkomst, lokomotivfyrbøter. Kanskje han også hadde en større bakgrunn, i gammel italiensk adel, men det lå langt tilbake og tellet lite i denne sammenheng. Han var vant til at de sosiale barrierer var klare og tydelige i Norge. Nå hadde han møtt en krets mennesker uten slike fordommer. Tvert imot - det som karakteriserte dem var en åpenhet, en påfallende toleranse og et vidsyn han aldri før hadde møtt hos noen. Slekten tellet ikke, det var gamle sammenhenger som ikke lenger betydde noe for vår tid, heller ikke vanlig utdannelse, karriere og høye stillinger, penger og innflytelse. Nei, det kom an på var din innerste individualitet. Og skulle man snakke om tidligere aner, måtte det bli: hvem var du i ditt forrige liv? Respekten for det enkelte menneske og dets integritet og for hva det representerte av menneskelige og åndelige kvaliteter, det var dette som tellet. Her hadde Marcello funnet et åndelig hjem. Slik måtte han føle det. De unge teosofer var stolte over å ha fått en virkelig klarsynt mellom seg, og det var vel ikke fritt for at de og til på uberettiget vis henviste til Marcello - reklamerte med ham - når de skulle gi et eksempel på hva studiet av de okkulte skrifter kunne føre til av psykiske krefter. Av denne kretsen ble han oppmuntret til å stå frem med sine evner og bruke dem til å hjelpe mennesker. Det varte da heller ikke lenge før ryktet om ham gikk fra landsende til landsende. Det var i Lillehammer Marcello følte seg hjemme for alvor. Nå ønsket han seg et eget hus her. Ved hjelp av fruen på Lysgaard, som han kjente godt, fikk han i 1911 kjøpe en tomt på gården i en vakker skogskråning mot Mesnaelven, høyt over Lillehammer, med utsikt til åsene på den andre siden av Lågen. Hans venner hjalp ham med å reise en liten stue med et rom og kjøkken, veranda utenfor og en slags terrasse på taket. Han døpte stedet "Svarga". Det er indisk og betyr Fred, men samtidig ligger det noe mørkt og mystisk i det. Man tenker uvilkårlig på sverge og "varg i veum". Her på Svarga bodde nå Marcello så ofte han var i Lillehammer. ********** "Mannen med den sjette sans" Avisene begynte for alvor å interessere seg for fenomenet Marcello Haugen. Vi skal gjengi to reportasjer om hans virksomhet fra 1913. Vi tar et fyldig utdrag fordi de er de eneste relativt "autentiske" skildringer vi har fra den tiden, og fordi han senere i livet skydde all publisitet og avviste alle journalister som kom til ham for å skrive. I de senere årene ble han et eftertraktet jaktbytte for geskjeftige journalister. Og mange av dem kan fortelle hvorledes de på lang avstand ble gjennomskuet og avvist. Mange forsøkte å lure seg inn blant pasientene og satt tålmodig på venteværelset. Planen var at når de slapp inn, skulle de simulere en sykdom og lure Marcello til å stille en diagnose, så kunne de skrive "ædda-bædda" i avisen dagen efter. Det lyktes aldri. Marcello lot dem vente, men de slapp ikke inn. Av og til sendte han sin husholderske ned med en lapp om at de bare kunne gå. En reportasje i Morgenbladet 20. august 1913 gir et levende bilde av hans situasjon på denne tiden. Reportasjen heter "Mannen med den sjette sans". "-Vi får gå dit han bor. Det var den første replikk vi hørte, da vi kom ut fra perrongen på Hamar stasjon. Det var en kone som sa det til en annen, mens de ruslet bortover Store Strand-gate. De var kommet på toget ved Stange og skulle direkte bort der han bodde. Det var ikke vanskelig å ftnne. Den første man spurte, kunne fortelle at lokomotivfrrbøter Marcello Haugen bodde oppe i bakken ovenfor Strandgaten i 2. etasje i murgården til venstre. Han er ungkar og leier et værelse i huset hos en annen jembanemann. Rett nedenfor huset er der en port inn til jembanetomten. Der stod to landsens koner og ventet. Den veien visste de han 88 ville ta, når han gikk til og fra tjenesten. Oppe i hakken utenfor huset stod to yngre menn og ventet. På en kasse på gårdsplassen hadde en gråskjegget bonde tatt post. I trappen opp til annen etasje stod et par koner, og like utenfor entreen en ung blek gutt i tyveårsalderen. "De får ikke snakke med ham nu," sa gutten. "Han skal ut og kjøre og tar på seg arbeidklærne. Jeg har vært flere ganger hos ham," sa han, "og han holder på å helbrede meg. Jeg er fra Kristiania jeg også, men jeg har bodd her oppe i en måneds tid for å bli helbredet." Inne i kjøkkenet satt der en eldre korpulent kone. Hun var fra Biri og hadde bodd på Hamar en ukes tid, men hadde bare såvidt fått snakke med Haugen en gang. Det var noe mere hun måtte ha rede på. Deffor ble hun boende. Konen i huset gikk og stelte til mat til Haugen. Han får nesten ikke tid til å spise, sa hun. Her er flilit av folk uavlatelig. Idag er det ikke så mange, fordi de fleste vet han har det travelt i tjenesten, men ellers kommer der over halvthundre hver dag. Døren til Haugens værelse ble låst opp innenfra, og han kom hurtig ut. Han er en velbygget, nesten firskåren kar, skjeggløs, svært mørk, nesten sydlandsk å se til. øynene er litt tunge, og blikket kan være litt sløret. Ellers ser han ut som folk flest. Han har et vinnende smil og et rolig, ukunstlet vesen. Mannen er ca. 35 år gammel, men ser yngre ut. Haugen hilste vennlig og sa at han ikke hadde tid nu. Han skulle kjøre maskinen til Stange. - Jeg får ikke tid til å spise, sa han til konen i forbifarten. Ute i trappen begynte pasientene å ta ivrig fatt i ham. Haugen hilste hyggelig på etpar av dem. Han taper ikke konseptene om han blir overrent. Han snakker alltid dempet og rolig. Flere kom til ute på gårdsplassen og på gaten. Der gikk en hel flokk efter ham. "Å, denne konen fra Trondhjem vil så gjerne få snakke litt med deg," sa en og tok ham i annen. "Jeg kan ikke nu, De ser jeg skal ut," svarte han - "forsøk ved firetiden." Han gikk hurtig nedover og flokken ble efter - skuffet og rådløs. Vi gikk sammen nedover til jernbanen og pratet. Haugen ville nødig fortelle noe om seg selv. Hva har det å bety, sa han. Hva interesse har det å snakke om meg personlig. Vi kunne snakke om årsakene - men det vil jeg ikke her på åpen gate. Der er 89 dybder. - Les Teosofi, fortsatte han, £ eks. "The visible and the invisible man". Det er en god bok. Den teosofiske lære om de forskjellige plan og legemer er riktig. Jeg er selv ikke heller teosof - men "Teosofi" er også bare et navn. De som ser mere enn andre, er på det fysiske plan underkastet akkurat de samme lover som andre. Men under konsentrasjonen kan vi sette oss ut over det fysiske plan. Der har jeg en hemmelighet. Trett ble han ikke av å bruke sin sjette sans, fortalte Haugen, men det ble jo litt knapt med mat av og til. Ute på jernbanetomten stod Haugens lokomotiv og ventet. Han fikk et stykke smørbrød av en kamerat og rullet avsted til Stange. Der kom en sivil mann bortover tomten. Han hilste og begynte å fortelle om Haugen og hans merkelige evner til å se og helbrede. Han var arbeidskamerat av Haugen. Han bodde i Lillehammer før han kom til Hamar, forteller kameraten. På Lillehammer hadde han stor søkning, for det ryktes snart at han kan helbrede. Det er ikke mer enn et par måneder siden han kom til Hamar, og nu reiser det pasienter til ham fra alle kanter av landet - mest fra Opplandsbygdene og Gudbrandsdalen, men også like fra det Trondhjemske og fra Kristiania. Der kommer både høy og lav. Og Haugen bruker all sin fritid til sin legevirksomhet. Ofte holder han på hele natten til utpå morgensiden. Han krever ikke betaling, men tar hva han får, når han vet folk har råd til å betale. Men fattigfolk tar han ikke noe av. Det fortelles om en fattig kone fra Veldre, som kom reisende for å spørre råd for seg selv og to gårdbrukere. - Du skal ikke betale noe, sa Haugen, for du har lite å betale med, men de fire kronene som du har i lommen fra de to gårdbrukerne, kan jeg gjerne beholde. Konen hadde ganske riktig med seg to kroner fra hver av dem. Det fortelles i Hamar en mengde historier om Haugens overnaturlige evner. Og mannen er meget populær på grunn av sitt vennlige vesen og sin hjelpsomhet. Det er ikke bare folk av det brede lag som søker ham. Morgenbladets medarbeider talte med en av byens mest kjente forretningsmenn, som sammen med sin frue hadde konsultert Haugen. Der er nok adskillige av Hamars gode borgere, som har vært hos ham, sa han, men de vil nødig være ved det. Jeg vet ikke hvoffor jeg skulle legge skjul på det. 90 Da jeg kom inn til Haugen, bad han meg ta plass og puste ut. Så gikk han litt tilbake og så på meg. Og så begynte han å fortelle om alle mine følelser og fornemmelser og om hva der feilte meg, slik at jeg ble avvekslende kold og varm. Det passet på en prikk. Den ene nyrekanalen er tørr, sa han bl. a. Det burde det vært gjort noe ved. Han mente visstnok at det var noe han ikke kunne klare. På sitt bord hadde han oppslått store legebøker, hvor han på plansjene viste hvilke organer som var syke og i hvilken utstrekning de var angrepet. Hva jeg likte mindre var at han pekte på et kors, som han hadde tegnet på en papp-plate omgitt av roser og hengt opp i et hjørne. Haugen gav dessuten anvisning på bønner, som et ledd i kuren. Det er det jo ikke noe å si på. Han er visstnok en alvorlig religiøs mann. Idet min frue og jeg skulle gå, sier han ganske lett henkastet: -Jeg ser De har blærekatarr, frue, og De har hatt en gallelidelse som De er operert for - men det er all right igjen. Og så har De et utmerket humør. Det er aldeles riktig alt sammen. Hvordan Haugens kur vil virke, kan jeg ikke si noe om ennu. Men jeg vet at en landhandler i Veldre, som har lidd av sukker-syke i 25 år har hatt nytte av Haugens råd. Før orket han nesten ikke å gå, og nu spaserer han så langt det skal være. Forleden dag var der en herre som traff Haugen rent tilfeldig på et hotell og spurte ham om sin kones helbred. Hun hadde vært syk da han dro hjemmefra. - Det kan da ikke feile Deres frue noe, sa Haugen, for så vidt jeg ser er hun ute i haven og arbeider. Dette mente mannen var feilaktig og telefonerte hjem. Haugen hadde nok hatt rett, fruen var i haven. Det mangler ikke på folk som vil drive gjøn med Haugen eller sette ham på prøve. Men dem gjennomskuer han og viser døren, heter det. Engang skal han ha oppfordret en spøkefull dame til å gå hjem og skifte rent undertøy heller enn å gjøre narr av ham fordi han kom skitten hjem efter fyrbøter tjenesten. En førstehånds opplysning fikk Morgenbladets medarbeider hos et velkjent ektepar som driver en større bedrift i Hamar. Fruen har i en årrekke lidd av et maveonde. Haugen sa henne 91 hvor lenge hun hadde lidd av ondet og gav henne råd for det. Efter 30 års fruktesløs legebehandling er nu fruen helt frisk og hun er selvfølgelig henrykt over Haugen. For noen tid siden hendte det i Lillehammer at Haugen traff en mann ved navn Johansen, som har en svær sangstemme. Straks Haugen fikk se mannen, utbrøt han at han aldri hadde sett slike stemmemidler før. Forleden dag oppsøkte den samme mann Haugen i Hamar. Han banet seg vei mellom de mange ventende utenfor Haugens dør og banket på. "Nu kommer jeg straks, Johansen," svarte Haugen innenfor. En lokomotivfører som hadde kjørt sammen med Haugen, forteller at han engang spurte ham: Kan du ikke gjøre noe for stasjonsmesteren i Moelv? Nei, han er snart ferdig, svarte Haugen. Vi kan vel si innen 12 døgn. Stasjonsmesteren døde ved midnatt det 12. døgnet efter. Marcello Haugen røkter sin post som fyrbøter med all mulig flid og påpasselighet. Kameratene setter pris på ham, og flere av dem søker råd hos ham. Menneskelig er det at han kanskje er en smule stolt av sine selververvede sprogkunnskaper og nu og da kan komme med en liten tysk eller italiensk vending. Han er jo på det fysiske plan underkastet samme vilkår som oss andre. I sin tid skal Haugen ha vært en nokså livlig mann som satte pris på muntre venner og venninner. Nu går han helt opp i sin seervirksomhet i de fristunder den strenge tjeneste levner ham. Han er religiøs, om han enn selv pointerer at religion alene er en famlen efter Gud. Selvbeherskelse og sannhet setter han høyest av alt. Så sier de som er kommet i berøring med ham. En av hans kolleger fortalte oss at Haugen hadde henvist ham til teosofiske skrifter, og studiet av dem hadde vært av stor betydning for ham. Morgenbladets medarbeider ville gjerne hatt en ordentlig samtale med Haugen og fått ta et fotografi av ham. Men det første ble det ikke tid til, og det annet ville ikke Haugen tillate. Det var en særlig travel dag, mange jernbanefolk var ute i militærtjeneste, og Haugen måtte ut og kjøre uavlatelig. Utpå aftenen var han hjemom en tur. Da strømmet der syke til i ett nu. Det var som om de hadde ligget i bakhold for å få fatt i ham, og nu kom de yrende fra alle kanter (utdr. Morgenbladet fra snart hundre år siden) *********** "øvre-Svarga” og "Sameti” Efter nyttår 1915 begynte Marcello ved jernbanen igjen. Han bodde da på Hamar, men så ofte han kunne, reiste han opp til Lillehammer og bodde på Svarga. Her bygget han et hus til, omtrent likt det første. De lå rett ovenfor hverandre slik at det ble et tun mellom dem. Han kalte det nye huset "øvre Svarga". Her skulle hans mor bo. En som kjente ham godt fra denne tiden er Anna Kilde. Hun er over 90 år gammel og bor på aldershjemmet på Hamar. Vi hadde en hyggelig samtale høsten 1973. - Det var på Hamar jeg møtte ham første gang, forteller hun. - Da var jeg ansatt ved Grand hotell. Jeg var mye ifølge med ham. Han sa bestandig: Du er redd meg du. Nei, sa jeg. Jo, sa han, og sant nok var jeg litt redd ham. Han så jo mere enn andre, det var vel det som gjorde det. - Dere var ifølge, sier du. Var dere kjærestepar? - Ja, jeg får vel si det. Men jeg trakk meg bort fra ham efterhvert. - Han var svak for kvinner? - Det var han, og kvinnene svake for ham. Og han visste det. Han var kjekk og pen. - Var han underholdende og morsom å være sammen med? - Begge deler. Han kunne være hyggelig og pratsom, men også taus og innelukket, stille. Men jeg var litt redd. - På hvilken måte? - Det er ikke så lett å si. - Mistet du viljen din sammen med ham? - Nei - ikke akkurat det, men det var så mange mennesker 122 som kom til ham for å søke råd for alt mulig, såjeg forstod at det måtte være noe mere med ham. - Fortalte han deg aldri noe om det? - Ikke meget. Han fortalte at han hjalp folk med å finne vann og sånn, men ikke noe mer. - Var han kurtiserende av seg? - Ikke noe større, men han kunne være øm og kjærlig. Han var glad i å danse. Vi danset meget sammen. Han spilte også selv flere instrumenter. Han var en kjekk gutt. Og så pen. - Var det mange piker som var glad i ham. - Å jada, og det visste han. Han bodde på Grand av og til. Og når han ringte og jeg kom, sa han: Nå ble du redd nå! Han likte å småerte meg. Man visste aldri helt hvor man hadde ham. Han hadde liksom en slags utstråling. Man ble trukket til ham. øynene hans var så sterke. De var brune. Han spurte om jeg hadde tatt øynene hans. Mine er brune de også. Vi gikk mange spaserturer over Stangebrua vi, men jeg fikk stadig høre at jeg var redd. Jeg husker en gang at fru Jarmann som eide Grand Hotel skulle spandere middag på ham. Jeg og en pike til skulle gå til ham med den. Da vi kom dit bort hvor Marcello bodde, stod det fullt av folk oppover trappen og ventet. Her kommer vi ikke opp, sa hun som var med meg. Nei, sa jeg, men nå står vi bare stille her. Plutselig hørte vi Marcellos stemme: - Er du der, Anna? - Ja, ropte jeg tilbake. - Gi plass, sa han til dem som ventet. Det blir ingen flere samtaler idag. Og så gikk vi opp med fatene. - Hvorfor ville fru Jarmann gi middag til Marcello? - De var visst gode venner. Han hadde stelt med benet hennes eller noe sånt. - Senere en gang, fortsetter Anna Kilde; - opplevetjeg noe rart. Jeg var da ansatt på Victoria Hotel på Lillehammer. Jeg hadde avtalt at jeg skulle komme oppover til Marcello en kveld. Men så kom en venninne av meg på besøk. Da hun hørte hvor jeg skulle, ville hun så gjerne være med. Så gikk vi oppover. Da vi var i bakkene nedenfor fossen, så kom vi plutselig ikke lenger. 123 - Hvordan det? - Bena mine ville ikke rikke seg. Vi får snu, sa jeg og gå nedover igjen og heller prøve senere. Men da vi neste gang kom til det samme stedet, sa bena stopp igjen. Det nyttet ikke å komme videre. Dagen efter gikk jeg opp til ham. - Du kom ikke igår, sa han. - Nei, for du stengte meg. - Jeg hadde jo bedt deg om å komme alene. Marcello besluttet seg definitivt. Han sa opp sin stilling vedjernbanen og sluttet i midten av februar 1915. Han ble aldri lokomotivfører. Av hans rulleblad ved jernbanen fremgår det at han den siste tiden hadde et tillegg på kr.3,60 pr. dag. Det betyr at han førte lokomotiv, men offisielt var han bare fyrbøter. Han jente 20 kroner dagen denne siste tiden. Han hadde lagt seg opp endel penger efter heldige aksjespekulasjoner. Og han lærte seg å ta honorar for sine tjenester. Øknomisk klarte seg godt. Han besøker venner på Otta, og vil sette opp en hytte på den tomten på Tokampen han hadde fått av bonden som hesten løp ut for. Denne hytta skulle komme til å bli et av hans kjæreste tilholdssteder. På Tokampen har det en gang i tiden ligget en bygdeborg. Ennå er det rester efter gamle murer på de to sidene hvor det er lettest å komme opp. Men lett er det ingen steder. Tokampen stikker opp av skogen litt vestenfor Pillarguritoppen med delvis stupbratte sider. Toppen har en liten fordypning, her ligger hytta med et praktfullt rundskue. Jotunheimen på den ene siden og Rondane og Dovre på den andre. Dypt nede ligger Otta. Hytta ligner de to stuene på Svarga. Marcello kalte den Sameti - "jeg tørster”. Det var Jesu ord på korset, og Marcello har vel hatt en dypere mening med dette navnet enn bare å antyde det banale faktum at det ikke finnes vann her oppe. Men han skal ha svart dette, da en spurte hvorfor han hadde kalt hytten for Sameti. 124 Han hadde det med å sette navn, å døpe. Den store skare av venner han efterhvert fikk, kom gjerne til ham når de skulle sette navn på nyfødte eller de skulle ha et passende navn på sine hus og eiendommer. Jeg klatret opp til Sameti en dag i oktober 1973. Det hadde snedd og det var glatt. Ikke begriper jeg at Marcello kunne komme hit opp på sine eldre dager. Han hadde til og med sin gamle mor med seg. Det siste stykket opp til hytta må man klatre. Det er spent en jernwire fra et tre langs stupet, slik at man har noe å holde seg fast i. Men svimmel bør man ikke være. Hytta ligger lunt i gropen på toppen, en bitte liten rødmalt tømmerstue med grønne vinduskarmer. To rom, et kjøkken og et kammers. Hytta var alltid åpen. Det vil si: døren var låst, men nøkkelen hang på en spiker ved siden. Ennå kan man lese Marcellos skrift på en lapp, hvor han ønsker fremmede gjester velkommen og ber dem om å forlate hytta i den samme stand de finner den. Han ber dem være forsiktig med ild. Det lille kjøkkenet har en murstenspeis, ikke særlig pen eller god i formen. Den bærer årstallet 1915 og følgende tekst malt på peishyllen: Sannheten frigjør og forener. På kjøkkenskapet står det skrevet: "Sameti. Forsiktig med varmen, hygg deg, men gjør alt pyntelig i orden.” I den lille stuen henger et relieff av Marcello i profil, signert av ham selv i 1938. Stuen har en rotet og tilfeldig karakter. På veggene henger noen enkle malerier, en lur, en gitar og små utskårne ting. På et lite bord en gammel morter, en bibel, en stoffdukke. Stuen er rødmalt med blått tak og røde bjelker. Rommet fylles forøvrig opp av en slagbenk med soveplass til to og en seng. På døren inn til stuen er det ripet inn: Til iakttagere for mine vennlige besøkende her pa borgen Sameti. Vær endelig forsiktig med ilden. Der må kun brennes på peisen, da ovnen er i stykker. Vennligst ikke brenn Opp den hugne ved. **** Sjelesørger og åndelig veileder Påfallende mange av dem som av en eller annen grunn søkte Marcello Haugen, gir uttrykk for den beroligende og gode virkning han gjorde på dem. "Jeg gikk alltid fra ham sjelelig befriet og lettet,” som én uttrykte det. Mange søkte ham da også i sjelelig nød, som skriftefar eller som rådgiver i livets små og store problemer. Han så at mange sykdommer har psykiske årsaker, men han gikk lenger: han mente at visse sykdommer, som ikke lot seg helbrede, hørte til dette menneskes skjebne eller “karma”. Nettopp ved å leve med sykdommen lå betydningen av den. Derfor så han det ofte som en oppgave å lære den syke å akseptere sin skjebne, ja mere enn det: ikke bare finne seg i sin skjebne, men å finne seg selv i sin skjebne. Man må komme så langt, mente Marcello Haugen, at man ikke bare aksepterer sin tilsynelatende tunge skjebne, men sier ja til den, man elsker den, fordi den dypere sett har en mening. Mennesket er nemlig alltid underveis, alltid i en prosess. Derfor var det om å gjøre for ham å få det menneske som satt foran ham til å finne seg selv og finne det fruktbare punkt i seg selv, hvor det kunne komme videre som menneske. Dette er grunnen til at mange av dem som søkte ham i indre fortvilelse og håpløshet, gikk fra ham med en ny mening med livet, med nytt håp og nytt livsmot, selv i situasjoner hvor han ikke kunne hjelpe dem i deres fysiske sykdommer. I dette å kunne si det forløsende ord til et menneske i det rette øyeblikk var han nesten genial. Mange mennesker opplevet et slikt møte som en slags velsignelse. Til hans utpregede begavelse hørte også dette å kunne møte et menneske på det trinn det befant seg, både sosialt og åndelig. Han kunne snakke like fritt og selvfølgelig med den høyt utdannede og begavede som med 148 det helt enkle og naive menneske. Ut fra hans ifiosofi var alle mennesker like verdifulle, de bare befant seg på forskjellige trinn i sin åndelige utvikling. En slik holdning oveffor ens medmennesker er selvfølgelig fruktbar. Ærbødigheten ovenfor det mysterium som hvert eneste menneske representerer er en positiv kraft, uansett om det menneskebilde som gir denne holdning lar seg vitenskapelig bevise eller ikke. "Bare det som er frukt. bart, er sant,” sa Goethe. Man kan tenke seg en lærer som står ovenfor sin klasse med barn. Det er ikke likegyldig om denne lærer er teoretisk materialist og mener at disse barn er tilfeldige produkter av arvefaktorer og miljøfaktorer, født på slump gjennom tilfeldighetens blinde spill. Ved livets ende vil hver av dem dø, og det hele er slutt, like tilfeldig som det begynte. For denne lærer kan det ikke ha noen dypere mening å undervise, være pedagog. Han vet jo om seg selv at også han er et tilfeldig produkt og at det han sier og méner er like tilfeldig og determinert og dypere sett like meningsløst som alt annet her i verden. Denne “filosofi" må selvfølgelig skape en holdning som barna merker og som er lite fruktbar. Derimot kan en lærer leve med det livssyn at vi alle er underveis mot et fremtidig mål. At hver enkelt av oss, og hvert enkelt av disse barn han har foran seg, kommer et sted fra og skal et sted hen efter døden, og at livet på jorden bare er “determinert” i den forstand at det er resultatet av et tidligere jordeliv, at noe skal utlignes, at noe skal det bygges videre på. Han mener at hvert menneske har en gudegnist, en evighetskjerne, som ikke er av denne verden, men som vil bestå, som en åndskjerne. Og det er denne åndskjerne, vårt jeg, vår egentlige individualitet som trenger en fysisk kropp og et nytt jordeliv for å komme videre på sin vei mot fullkommenhet. Det er klart at en lærer med et slikt menneskebilde vil stå ovenfor hver elev med en ganske annen ærbødig stemning og en ganske annen ansvarsfull holdning enn den lærer som bare tror på meningsløsheten. Den lærer som omgåes sine elever som om de var små åndsvesener, hver med sine “forseglede ordre” for å bruke et ord av Søren Kierkegaard, vil være en annerledes lærer enn den første. Elevene vil merke denne ærbødighet hos sin lærer, og vil næres av den. 149 Akkurat denne holdning hadde Marcello Haugen. Slik møtte han hvert enkelt menneske. Han så noe guddommelig i hvert eneste menneske, selv om dets liv ennå bare fortonet seg som et utkast, ja, et mislykket utkast. Marcello Haugen trodde på reinkarnasjon, på dette at menneskene har vært med fra jordens begynnelse og skal være med til dens utviklingsmål er fullbrakt. Med resultatene av et jordeliv går det gjennom dødens port inn i en åndelig tilværelse for så å vende tilbake igjen til et nytt jordeliv med nye impulser og en ny skjebne, lagnad eller karma. Med et slikt bilde av mennesket blir det lettere å forstå den fordomsfrihet han møtte alle med. Han var blottet for fordømmelse eller moralisering, og han var meget nøye med ikke åbryte inn i et menneskes indre frihet. Ovenfor menneskelige svakheter var han meget forståelsesfiill, han kjente dem bl a. så altfor godt fra seg selv - men han forsøkte alltid å styrke det punktet i et menneske - jeg-punktet - som alene kan forvandle et vanskelig arvestoff og et vanskelig sinn til noe positivt. Her henviste han alltid til kjærlighetskraften, til det gode, det varme, det ofrende, det selvforglemmende... I 1920 allerede utgav Marcello Haugen en slags kosmologi kledd i eventyrets form. “Eventyr for barn og voksne ved H. Schouten Beek. I fri fortolkning av Marcello Haugen.” Hvem H. Schouten Beek er, har det ikke vært mulig å finne ut. Sannsynligvis er det bare et diktet navn som skal jene som kamuflasje. Det lille heftet på 22 sider er nemlig helt og holdent skrevet av Haugen selv. Han kaller det en drøm, hvor han lar en engel komme ned til en skoletime for å forklare “eder tingene i naturen, som vi engle ser det ovenfra den åndelige verden. Fra den verden, som er den sanne åndelige undergrunn til alle ting, som finnes på jorden. Fra mineralet til den mest kompliserte skapning - mennesket. Og vise eder vil jeg at alt hva I ser på jorden kun er lignelser - speilbilder - fra de sanne andelige urbilder, som ligger til grunn for disse lignelser. For at I skal forstå meg bedre må I lære at høre og begribe med følelsen, med hjertet. Ikke kun med eders menneskelige forstand som så helt og udelt er bundet til hjernen, og derfor meget hindrende for oppfatning. en av de dypere hemmeligheter.” 150 Haugens egne refleksjoner avbryter engelen, bL a. vil han forklare at menneskets frihetsområde, der hvor vi har vår gudegnist, kommer til syne i den frie tanke: “Tanken frembringer form, og formen blir til ting. Selv hva mennesket tenker er ikke betydningsløst, for tanken blir menneskenes gjerninger og hva mennesket tenker, det er han. Men få er de mennesker som kjenner tankens teknikk og kan tenke.” Marcello lar nå engelen skildre jordens og menneskenes tilblivelse, først den fysiske jord med mineraler og metaller, hvor hver sort har sin “engel” og sin forbindelse med verdensrommet. Så skapes plantelivet, og her merker vi hvordan botanikeren og naturelskeren Marcello legger engelen ordene i munnen. Plantene har mineralverdenen levende i seg, hver plante har sin eiendommelighet og evne i form og oppbygning, tilpasset den jord og det sted den vokser. Også hver plantegruppe har sin engel og sin forbindelse med kosmos. Den tredje skaperakt dannet dyreverdenen. Dyret har både det mineralske i seg, men også plantens levekraft. Dertil kommer noe tredje, sjeleliv. Vi gir den fortellende engel ordet: “De engleskarer som laget dyrene hadde et meget vanskeligere arbeide enn det planteenglene hadde utført. Det var meget mer komplisert, for plantene lar seg lenke, lede og omplante; men med dyrene var det helt anderledes. De var ofte egne og selvstendige, og mange ganger ville og brutale i sine drifter og begjær. Og særlig meget hadde den tredje erkeengels engleskare å gjøre, når dyrene døde. Riktignok lot englene det døde legeme ligge på jorden for at det igjen skulle oppløse seg i de mineralske stoffer hvorav det er oppbygget. Men alt hva dyrene hadde lært på jorden, alt hva de hadde samlet av erfaring og derigjennom blitt kloke, det samlet englene opp, samlet det under sine vinger og bevarte det som en essens. Denne essens inneholdt altså alt hva det døde legeme gav fra seg i dødsøyeblikket til sjelen hos dyret. For hver gruppe dyr ble dette foretatt. Ble et dyr født inn i en eller annen gruppe, så kom straks den engel der forestod denne gruppe og dryppet en dråpe av samme gruppes sjeleessens inn i blodet på det nyfødte dyr. 151 På denne måte kom hele gruppesjelens erfaring det enkelte dyr til gode, således at de alle hadde samme evne. De mennesker som ikke vet dette, undrer seg ofte over hvorledes det lille dyr kan være så klokt, f eks. behøver de små nyfødte kyllinger ikke være mange timer gamle, før de ved å høre høkens vingeslag i luften, løper forskrekket under vingene til hønemor. Eller at de unge ender straks efter de er født kan svømme og fange insekter til næring for seg. I slike tilfeller taler menneskene om instinkt, og med dette 'ille ord legges dette store spørsmål som regel til side.” Hovedpunktet i engelens beretning gjelder skapelsen av mennesket. Mennesket har alle de andre tre riker i seg, mineral-, plante- og dyreriket, men i tillegg kommer en gudefunk, dvs. hvert menneske fikk sin egen engel, ikke bare en gruppeengel som hos dyrene. Men ved en "ulydighet” fra erkeengelen “Luzifer" kom menneskene for tidlig til jorden. Luzifer ble forstøtt fra himmelen sammen med en annen fra hans skare “Ahriman”. Disse to falne engler frister nå menneskene fra to sider. Luzifer frister mennesket til å stole på sin egen makt og følge sine lyster og lidenskaper. Ahriman søker å få mennesket til å glemme sitt guddommelige opphav og forbinde seg medjorden og det materielle. Ved dette fikk mennesket sin frihet, men mistet sin guddommelighet og sin høye verdighet. På dette mørke tidspunkt i utviklingen var det Gud Fader sendte Kristus tiljorden for at han skulle gjennomtrenge menneskeheten med oppstandelseskrefter og gjøre hvert enkelt menneske sterkt nok i sitt indre til å fri seg fra Luzifers og Ahrimans innflytelse. Det er dette stadium menneskeheten nå er inne i, og det er denne oppgave, å finne tilbake til ånden med den frille, frie jordiske bevissthet, mennesket idag er pålagt. For enkelte vil Marcellos eventyr være gjenkjennelig. Den er en slags fortynnet, skjematisk utgave av Rudoff Steiners meddelelser. Eventyrformen gir det en sentimental forkledning, som var Steiner fremmed, og i avslutningen, hvor Marcello vil fremstille Kristusbegivenheten, har han delvis misforstått Steiner. Her havner Marcello i en slags preken, han har ikke maktet å gjennomtrenge stoffet med sin tanke. 152 Dette er forsåvidt interessant, fordi Maroello fortsatte å beskjeftige seg med Kristusbegivenheten hele sitt liv. I motsetning til Steiner, som stiller denne begivenhet inn som den sentrale i jordens og menneskehetens utvikling, virker det som om Marcello representerer den teosofiske forestilling om alle religioners likeverdighet. Marcellos innredning av sin kirke på Svarga, har også dette preg. Alle religioner er likeverdige. For ham var det følelsen og hjertet det kom an på, ikke tanken. Fromheten er den kraft som bringer mennesket fremover, og fromheten næres av den helt enkle appell til følelsen. Derfor var Marcello glad i den vanlige protestantiske gudstjeneste, fordi den nærer menneskets fromhetsliv og vender menneskets blikk i retning av det guddommelige. Han henviste de fleste enkle mennesker til kirken. Men hele livet fortsatte problemet Kristus å arbeide i ham. Hvordan er hans innsats i jordens utvikling egentlig å forstå? “Kjenner du Kristus?” var et av de siste spørsmål han like før sin død i dypeste alvor, ja, nød, rettet til et av de mennesker som stod ham nærmest i livet. Marcellos trang til å være åndelig veileder ved siden av alt annet han var for mange mennesker, førte til at han laget en lang rekke korte betraktninger som han stensilerte opp og gav, meget høytidelig, i lukket konvolutt, til dem han syntes trengte den. Han lot skinne igjennom at dette var noe som var skrevet spesielt for dem, for dette ene menneske som fikk den. Det måtte være dypt personlig og det måtte ikke vises til noe annet menneske. Selv idag er det vanskelig å få utlevert disse små stensilerte blader. De som har fått dem betrakter det som en hemmelighet mellom dem og Marcello. løftet om ikke å vise dem til andre er absolutt ubrytelig. Rent bortsett fra hvor skuffende det ville være å oppdage at også andre hadde vært gjenstand for en slik personlig oppmerksomhet fra Marcellos side, hadde utvilsomt hemmeligstemplingen en god psykologisk grunn. Den gav disse små lappene en øket verdi, og de ble sikkert også lest flittig. Marcello ble aldri trett av å innskjerpe taushetens verdi. Han praktiserte den i høy grad selv. Han fikk lett andre til å tale om sine ting. Det var 153 ytterst sjelden noen fikk høre ham fortelle om seg selv. De små stensilerte meddelelsene var formet som meditasjonsstoff, ofte korte formuleringer, nesten som mantraer. Det er ingen dypsindig visdom, men lest med den rette konsentrasjon og ærbødighet, hadde de utvilsomt sin samlende virkning. Rudolf Steiner hadde holdt en foredragsrekke i Oslo i 1923. Marcello Haugen var til stede. Han kom alltid inn like før foredraget skulle begynne og satte seg bakerst i salen. Efter foredraget forsvant han ut før de andre. Da Steiner reiste tilbake til Tyskland den gangen, ble han som vanlig fulgt på østbanestasjonen av en liten gruppe fremtredende norske antroposofer. Otto Morgenstierne, som i 1974 fylte 90 år, er den siste gjenlevende av denne gruppe. Scenen står klart for ham den dag i dag. Det som skjedde, gjorde et dypt inntrykk på dem alle. Han forteller at Steiner denne gang tok særlig høytidelig avskjed. Han trykket hver enkelt markant i hånden. Så entrer han toget, går til sin kupe, trekker vinduet ned, lener seg ut og vinker til seg en skikkelse som de andre ikke hadde lagt merke til, for han stod i bakgrunnen langt tilbake på perrongen. Det var Marcello Haugen. Steiner vinker ham energisk til seg, Marcello kommer nølende frem. Så rekker Steiner hånden gjennom kupévinduet, og de to tar avskjed med hverandre. Til Trude Hogstad fortalte Marcello senere: "Turen tilbake oppover Karl Johan ble så forferdelig for meg, jeg skjønte plutselig at dette var siste gang jeg så ham.” Steiner kom aldri mer tilbake til Norge. Han gikk nå inn i den siste del av sitt liv med en enorm utfoldelse på en rekke områder, både teoretisk og praktisk. Han døde 30. mai 1925. En engelsk malerinne, Kitty Heytmann, hadde i 1909 i Kristiania malt et meget vakkert portrett av Rudolf Steiner. Dette bildet fikk Marcello kjøpe. Han hadde det siden alltid på veggen, først i Ullevålsalléen, senere på Svarga. Ved auksjonen på Svarga efter Marcellos død i 1967, ble bildet av Steiner solgt, og ad forunderlige veier havnet det hos Otto Morgenstierne, som nå har det på sin vegg. 154 I 1930 utgav Marcello en liten bok, “Betraktninger over en dag”, hvor han har samlet en rekke tanker som skal være til hjelp i den daglige livspraksis. Denne 'ille boken som han solgte for 3 kroner, kom senere i stadig nye opplag. Dette er en langt mer personlig bok enn det eventyret han utgav ti år tidligere. Nå er det sine egne tanker og livserfaringer han gir ord. Tilsynelatende enkle, ja banale sannheter, men mediterer man litt over dem, vil man oppdage at de har en eiendommelig substans og bærekraft. Det ligger betydelige reserver bak de enkle sannhetene og levereglene som fremsettes. Siden denne boken ikke lenger er å få, skal vi gjengi en del bruddstykker fra den. De vil gi inntrykk av den stemning som' både lå omkring Marcello selv, og som han prøvet å vekke hos sine medmennesker. I innledningen understreker han verdien av en tjenende, selvforglemmende holdning. “Husk, at den som er alles tjener, er den største herre.” Hører du til de mennesker som tar aktivt og energisk del i det ytre liv, vil du samtidig være utsatt for mange muligheter til feiltagelser. Lær fremfor alt å være taus og istedenfor mange ord å handle. Vit at fristelsen til å tale ofte er meget stor. Det summer og bruser overalt. Bevegelser av alle arter, religiøse og politiske reformbevegelser og splidaktige hensikter har alt sin rot i uorganiserte krefter fra gjærende impulser i vårt sjelsdyp. Megen energi blir spilt gjennom mange ord. Din handling vil bli desto mer ubetydelig, jo mere du taler om den. Handlinger, om hvilke det blir talt meget berøves derigjennom den gjennomførende kraft og svekkes slik at den vanskeliggjør byggverket for en ny kommende epoke. Megen tale utspringer ofte av uro og nervøs usikkerhet. Ditt blikk, din holdning, din stil, din mimikk og ditt håndtrykk skal gi uttrykk for din innerste og sanne stemning. For de energiske mennesker vil den enkelte dag være den rytme hvori de fullbyrder sin oppgave. Tre fordringer må disse mennesker stille seg selv hver dag. For det første: Dagen må begynne *** For de energiske mennesker vil den enkelte dag være den rytme hvori de fullbyrder sin oppgave. Tre fordringer må disse mennesker stille seg selv hver dag. For det første: Dagen må begynne med en harmonisk belivelse av legeme og sjel For det annet: I aktiv grunnstemning må dagens verk begynnes. Ubestemthet i stemningen må ikke tåles. Jeg vil er ensbetydende med Det vil i meg. Jeg er; er uttrykksformen for den aktive grunnstemning. For det tredje: Hver dag må ha et lyspunkt, som skal bringe deg glede og være en hvile. Oppfyller du i ånden den enkelte dag med disse tre punkter, da kan dagen aldri ødelegges. Du er istand til store ytelser. Hils dagen når du våkner. (Marcello gir anvisninger på visse åndedrettsøvelser som du utfører mens du ennå ligger i sengen.) Så frottering og påkledning helst mens du synger eller plystrer. Bare de færreste er klar over hvorledes man særlig gjennom sang kan skape sin stemning. Unngå alt hastverk. Hast ødelegger oppmerksomheten og mottageligheten for de følgende timer. Efter endt påkledning er det du skal fremkalle den aktive grunnstemning i sjelen. Innta så din frokost uten hast. Nu er du beredt til å ta fatt på dagens oppgaver, som du har tenkt igjennom aftenen før. Du vil møte vanskeligheter, men den aktive grunnstemning og din sikre holdning er en kraft som hjelper deg. Lyspunktet, som du ser frem til og gleder deg til kan være møtet med en venn, eller en bok, et teaterbesøk, en konsert, sport.… Velg med omhu det som synes deg rettest for hver dag. Nettopp dette punkt er ytterst viktig. Skjenk middagen din fulle oppmerksomhet. Innta den aldri i hast. Kun få vet hva en rolig middag betyr for hele dagsstemningen og dagsytelsen. Behøver du en middagshvil, så la den være kort, og ta den om mulig helst før middag. Spis under andaktstemning. Hvorledes man spiser, er nesten like viktig som hva man spiser. Å lese og spise samtidig virker hemmende på fordøyelsesprosessen. Glem ikke, at aftenen fordrer regnskap, om du har seiret eller har ligget under, ti med hver dag tas et stykke av ditt liv. Aftenen skal være en verdig, gjeme en festlig avslutning på 156 dagen. Hvis det er deg mulig, så kle deg om før aften Det er ikke blott for det ytres skyld at man bør gjøre dette. De færreste vet hvilken rolle klærne spiller for sjelsstemningen. Avisen skal unngåes som aftenlektyre. Velg en annen tid på dagen og les den kort og med logisk oppmerksomhet. Før du legger deg, tar du en kort spasertur, uansett været. Under denne turen skal du la dagen passere revy i omvendt rekkefølge. Altså begynne med slutten og gå tilbake. Derefter fastsettes hovedoppgavene for neste dag. Gå så til sengs i nøytral stemning efter først å ha tatt noen dype åndedrag foran det åpne vindu. Bind enhver tankebevegelse med regelmessige, dype åndedrag, og bekreft sunnhet og sann livsglede i ditt innerste vesen. Overlat deg derefter helt til den passive hengivelse i søvnen. (Marcello gir her en rekke råd mot søvnløshet og kaller søvnen "ditt vesens annen side.") Mange impulser, vibrasjoner og inntrykk som berører deg, er ikke undergitt din dagsbevisste vilje. De er hendelser, som har sin rot i altet. De treffer deg som stråler og innvirker på deg efter det forhold ditt indre står i til dem og i den grad deres vesen er levende i deg. Det ligger derfor tildels i din hånd, om du blir omfattet med kjærlighet, om et menneske av betydning for deg krysser din vei og efterlaterdype inntrykk på deg, eller om en gjerning blir levende i deg, så du helt må hengi deg til den. Kun det du er inderlig forbundet med kommer du i dypere forhold til. Hva gjør du for å øve din vilje? Våre sympatiske følelser og vår hjertedannelse må alltid være på samme nivå som vår intellektualitet og vår viten. Intellektuell kunnskap uten visdommens hjertevarme, bringer ingen varig lykke. La oss oppta smerten i oss selv, men gi verden kun av vår fred. Tross viljebestrebelser bør vi allikevel erindre at vi ikke kan alt 157 vi vil, men at den “fullkomme vilje” vil med oss det vi kan, og at vi også bør skille skarpt mellom vår sanne vilje og vårt egensinn. Egensinn er forkalket vilje. Når vår vilje er viljeløs, arbeider den sanne vilje. “Ikke min vilje, men Din vilje skje.” Tilegnelsen av gode vaner gjennom vaneøvelser. Upassende vaner kan bringe den hele organisme i fare. Der gis ikke almengyldige gode og dårlige vaner, men der gis for enhver passende og upassende, de for ethvert sjelsinstrument riktige og uriktige vaner. En dårlig vane er som en sjelelig kløe, man kan føle en sterk tilbøyelighet til å gi efter for denne sjelsirritasjon, for efterpå igjen å føle skuffelsen og tomheten ved tapt kraft og av sin egen uverdighet. Der gis en bestemt lov for hvorledes vi skal bli herre over våre dårlige vaner, nemlig den, at våre tilbøyeligheter og ønsker kan forandres av vår vilje, og vår tro på viljen. Ved hjelp av villende tro kan enhver forandre sine lavere tilbøyeligheter og høyne sin karakter i uanet grad. Hva det gjelder når du vil omdanne en dårlig vane til en god, er å sette logikk i den trang og tilbøyelighet som driver deg mot fristelsen. Spør deg selv: Lar du deg lede av din høyere vilje eller av dine tilbøyeligheter? Behersker du ditt stemningsliv? Lar du ikke ulysten bre seg for meget? Fremfor alt, kjenner du dine mest fruktbringende stemningssituasjoner? Kan du frembringe disse? For ethvert menneske er der en bestemt stemningssituasjon i hvilken man oppnår den største vibrasjonsstyrke. Når du bestemt vet hva din stemning formår å bevege deg til, og hvor din mest produktive side ligger, da har du i din hånd bevisst å skaffe deg de impulser, som anslår disse steder i ditt vesen og gjør det levende. Tro ikke der gis livsrecepter og regler som passer for alle. Lær de fine skjulte strømninger i ditt indre åkjenne, så blir du mester i å skape dine stemninger. Livet er uendelig rikt. Åpne din sjel, la livet blomstre. Bloms- 158 tene i naturen er av mange forskjellige arter, i utallig mange skikkelser er deres frukter, ja alle livsytringer har hver sin bestemte misjon. Er du ganske våken, helt oppmerksom, eller lar du deg oppsluke i en strøm av ufordøyde inntrykk? Lær å utføre rettlinjede oppmerksomhetsøvelser. Glem ikke at oppmerksomhet fremkaller ro, hvorimot en masse overfladiske og ufordøyde inntrykk kun foruroliger deg. Hvor ligger din begavelse? Hva gjør du med begeistring? Dvs. med flill deltagelse av din sjel? Til hva føler du deg kallet? Kjenner du forskjellen mellom det arbeide som skjenker deg kraft og det som røver deg kraft? Det kommer ikke an på størrelsen av de oppgaver du stiller deg, men kun på at du møter dem med full hengivelse. Klag ikke over at du ingen tid har. Hvis noe virkelig beveger deg, så finner du også tiden til dets oppfyllelse. Hvis intet beveger deg da lever du ikke et bevisst liv. Din virksomhet må utspringe av de sterkeste sider i ditt vesen. Beskjeftig deg først og fremst med de studier som gir de menneskekunnskap. Du vil da i din stilling til menneskene bli betydelig sikrere og samtidig vinne et klarere omdømme om alt som angår deg selv. Mange menneskers levnetsløp ligner løpet av en bekk. Likesom vannet overalt velger seg den vei hvor det kan komme lettest frem, således nøyer de fleste mennesker seg med å følge den vei hvor de efter det ytre, på den letteste måte kan komme til virksomhet. Kun få forstår å bygge demninger, å avlede skadelige sidekanaler og lede livsstrømmen riktig. Ethvert menneske vet at han gjennom bestemte sider av sitt vesen lettest gjør inntrykk. Disse sider velger de fleste instinktivt og overser derved at de ofte på denne måte ved denne livsinnstilling lider et indre nederlag. For deg kommer det an på å vite at dine handlinger, dine utredninger, det som du gjør ut fra deg selv, må være ensbety 159 dende og overensstemmende med den sterkeste side i ditt vesen. Bare da er din fremstilling ekte og ditt virke fruktbringende. La deg ikke nøyes med skinnet, med å være en dekorasjon, en utstilling av ytre skjønnhet uten innhold. Husk at hjelpen du trenger til utløsning ligger i ditt eget iboende vesen; men du kan også være avhengig av din nestes kunnskap for å kunne utløse de evner og anlcgg som konsentrert og skjult i særlig kjertelsystemet i din egen organisme. De avgjørende skritt i ditt liv står under innflytelse av de mennesker som krysser din livsvei. Du må gjennom hengivenhet, andakt og ærefrykt søke utløsning for din sjel ved betraktninger over livet selv innen ditt dypeste vesen. Forestill deg dette innerste liv som en hellig gnddomsessens, hvori din vesenskjerne har sitt utspring, og hvorfra der tilføres deg livgivende, hellige elementer, som næring for din sjel. I et slikt øyeblikk vil den hellige åndsvarme flyte inn i din sjel og gi den rette temperatur, den balanse som igjen avfødes i legemet som normal legemsvarme til hele legemets organisme. Det er denne normale indre temperatur, som bestemmer om et legeme er sykt eller sunt. jordens misjon er å utvikle kjærlighetens prinsipp - Derfor holder kjærligheten - nestekjærligheten - - for all avind, 'misnøye og eggisme - den i vår sfære rette temperatur, og frembringer sunnhet i legemet og sunnhet i sjelen i det rette forhold til vår nuværende organismes utviklingsmuligheter. Blant disiplene representerer Johannes kjærligheten - et av de tolv fakulteter i mennesket. Når dette fakultet i mennesket blir kallet og anropt i enfoldig sannhet, vil bevisstheten om den opphøyede kjærlighet våkne og bringe klarhet i kjærlighetens sanne karakter. Daglig skulle vi meditere over kjærlighetens idé i universal ånd, for at vi alltid kan være i forbindelse med vår egen individuelle og kosmiske rytme. Det skulle være stunder av 160 stille åndelig betraktning og hengivelse i denne opphøyede idé, som da, gjennom denne sublime stemning vil bli levende i plexus solaris. Når mennesket kan frembringe kjærlighetens positive kraft, vil denne kraft oppløse all bitterhet, alt hat. Der finnes intet her i verden, hverken rikdom eller rang, stilling eller makt som så lett kan gjøre et menneske innbilsk og narraktig, som når det formener seg å eie mer av åndelig visdom enn andre, og er noen blitt innbilsk - fariseer - av sådanne tanker, da kan han ikke komme et skritt videre. Han er da fastnaglet der han står, for grunnvollen i åndelig fullkommenhet er - selvforglemmelse. Mennesket oppfatter seg som "noe” eller som "intet". I opp fatningen av egen “intethet” ligger åndelighet. Den som har om enn aldri så liten forståelse av naturens indre lover vet, at selv den hemmeligste tanke, som f eks.: Hvor god jeg er, hvor jeg er storsinnet, kunnskapsrik, innflytelsesrik og tiltrekkende, selv den hemmeligste tanke av denne art vil sløve evnen til erkjennelse av den såkalte oversanselige verden, en erkjennelse som hører inn under våre fysiske muligheter i tiden. Veien er så lett å finne, men likevel så vanskelig å gå. Vit at alle dine livsytringer er symboler for ditt dypeste vesen. Lær ut av din fortid det symbolske i dine handlinger, og dermed din egentlige vesenskjerne å kjenne, så kan du se betydningsfullt inn i din fremtid. La oss begynne å arbeide på oss selv nu idag og således alltid dette just nu - dag for dag. **** FRA KAP "MANGE KAN FORTELLE…" Alle som kom i nærare kennskap til Marcello Haugen er samde om at han var eit uvanleg fint, godt og hjelpsamt menneske - em vakker mann, med djupt religiøst huglag. Han rådde med uvanlege og djupe åndskrefter og brukte desse til gagn for sine medmenneske. Meditasjon yar eit viktig middel for honom til å løyse for kraftkjeldene. Det hende at han midt i arbeidet gjekk inn i kapellet og vart der ei stund - framfor de store auga - Guds auga. Sjølsagt har det laga seg ei mengd fortellinger om Marcello Haugen og kva han kunne. Eg skal lata dette liggje. Berre nokre få hende tek eg med, hende som eg har beinast frå dei som har opplevd det. Og eg meiner dei er karakteristiske. Ei ung jente, ho hadde gått ungdomsskulen hos meg så eg kjende henne godt - ei god, grei jente - ho tok til å misse håret sitt. Ho hadde havt så vakkert mørkebrunt hår. Ymse råder prøvde ho utan at det hjelpte. Fleire rådde henne til å gå til Marcello Haugen. Men ho gruvde seg for det, for det var fortalt så mangt merkelig om han. Ein kunne tru han såg tvers igjennåm ein. Men tilslutt såg ho ingen annan utveg enn å prøve. Og hjelp fekk ho, rettleiding om hårrøkt og naturlækjamiddel- Og det var som lova: Du skal sjå du får både rikt og vakkert hår att ... Nå hadde dei fått tru til Marcello Haugen både jenta og folket hennar. Ho hadde ein yngre bror med varige mein. Og nå måtte ho som "kjende" Marcello iveg for broren. Jenta vart nå motteken som vellkjend. Da ho hadde bore fram ærendet sitt, bad Haugen om å få halde over eine armen hennar ovanfor handleddet. Og så tok han til å fortelja korleis det såg ut heime hos dei. Han hadde aldri vore der. Han skildra først ute og så inne: Nå går mor di over golvet, sa han. Ho går bort til eit skåp, og der tek ho fram ei lita flaske, den har apotekmerke og der står ... Jenta visste ikkje noko om kva som stod på glasa i skåpet. Men nå var ho blitt så stort forundra, at det satt som spikra fast alt mannen hadde sagt. Og da ho kom heim att, kunne dei sanne at det var riktig det ho hermde. Han tala og om broren. Men det var medfødd, og ikke nokon kunna med det. 172 Marcello ville ikke vera årsak til at nokon kom i vanskar. Ein handverkar hadde mist ei verdifull verktygkasse. Mannen gjekk til Marcello. Men Marcello ville ikje at mannen skulle gå til politiet. Det er betre om han kjem på dette av seg sjølv. Eg skal gjeva han eit lite puff så skal vi sjå korleis det går. Ein morgon kort tid etter, fann eigaren kassa på plassen sin. Mange har fortalt om den underfulle dåmen det var over Svarga. Ein ung gut sa han hadde ikje opplevt noko slikt som å koma dit. Diktaren Olav Aukrust var hos doktor på Lillehammer for eit onde i halsen. Han kunne gå oppe som han ville om dagane. Og ein dag kom han på at han ville gå opp-til Marcello Haugen i Svarga. Men det var mykje folk der, så Aukrust gjekk ned att utan å ha tala med nokon eller gjeve seg tilkjenne. Om kvelden da han hadde lagt seg på pensjonatet der han heldt til, var det uråd å få ro. Og meir og meir uroleg kjende han seg di lenger det leid. Så stod han opp att, kledde på seg og gjekk ut. Utan at han tenkte noko meir ved det, bar det bortover til der vegen til Svarga tek opp. Det var skum, mild seinsumamatt. Og i det dimme ljoset skimta Aukrust ein mann som reiste seg frå ein stein i vegkanten og kom framtil. - Kjem du nå, sa mannen. Eg har venta deg. Det var Marcello Haugen. Aukrust fortalde ikje meir, sa bare at det vart eit merkeleg samvær. Fra en dame som av forståelige grunner vil være anonym, fikk jeg følgende brev: Det var i 1954-55-jeg var med min mann på Lillehammer. Han var meget nedfor, var i ulage, eftervirkninger av 5 års opphold i England under krigen. Vi forsøkte alt, bl a- Marcello Haugen i håp om at han kunne hjelpe oss. Vi fikk time og kom opp i dette merkelige huset, til denne merkelige mannen. Først fikk min mann komme opp vindeltrappen, men meget snart ble jeg bedt om å komme opp. Min mann så jeg ikke. Marcello Haugen bad meg sitte ned i en mørk krok, selv satt han med 173 ryggen til meg, alt var temmelig mørkt. Jeg spurte ivrig og engstelig efter min mann. Han svarte svevende at det var meg han ville tale med. Ikke med ett ord nevnte han under samtalen min mann - derimot sa han, fremdeles med ryggen til meg: - De har meget storé åndelige krefter. De må bruke dem. De ma bruke dem til å hjelpe andre. Efter en stund sa han: - De har noe galt med livmoren, jeg kan ikke se hva det er, men gå til en spesialist. - Så igjen: - De er så sympatisk, De kan hjelpe andre. Så var konsultasjonen over, og jeg var like klok med hensyn til min mann. Marcello Haugen ville ikke svare på mere. Min mann satt i et sideværelse og forstod ingen ting, og var skuffet over ikke å få hjelp. Senere forstod jeg jo meget godt hvorfor Haugen intet sa om ham. Det var helt håpløst. Efter mange måneder på sykehus med psykiatrisk behandling, bl a. sjokk, uten resultat, reiste vi på landet, hvor min mann i desperasjon tok sitt eget liv. Jeg brukte all min åndelige kraft for å hjelpe min mann, og tør påstå at dette iallfall forlenget hans liv. Men da jeg selv til slutt ikke hadde krefter mere, da var det slutt med ham. Med hensyn til Marcello Haugens ord om min livmor, gikk jeg til professoren ved kvinneklinikken her, og ganske riktig, livmoren var efter en fødsel snudd bakover. Professoren overveiet operasjon, men det ble ikke noe av da jeg ikke var så ung lenger og fordi det muligens kunne rette seg selv. Det er ikke tvil hos meg om Marcello Haugens store evner til å se ting som for oss andre er skjult. Jeg følte der jeg satt hos ham en merkelig sterk aura fra ham og at noe varmt og godt kom fra ham. Har aldri opplevd noe lignende. I 1956, mens jeg gikk på gymnas i Sogndal, forteller Sven R. Gjems, skjedde det en drukningsulykke i Sogndalselva som renner oppe fra Sogndalsvatnet og ca. 8 km ned til Sognefjorden. Det var en sjåfør, en yngre kar ved Sogn Billag, som falt utfor en hengebro da han skulle bære en selvanvisende figur over på den andre siden av elven ved skytebanen. Denne ligger like nedenfor oset til Sogndalsvatnet. Kameratene i HV så ham miste balansen og falle ned i den flomdigre elva. Man fikk nesten tak i den 174 livløse kroppen med en hake lenger nede i elva, men så gikk han utfor et stup og ned i noen dype høler nedenfor. Det var stupbratte elvekanter. Sokningen foregikk med heisestol, og man brukte også i sin nød, da man ikke fikk tak i den druknede, en hane som ble heist over elva i et tildekket bur. Denne skal etter gammel tro gale når den passerer den døde. Det var ingen som i fossebruset hørte noen galing fra hanen. Dermed kom en på at man skulle kontakte Marcello Haugen. Han gav i telefonen, efter en kort konsentrasjonstid, en angivelse der han "Så" den døde. Av de faste merker var en løe og en stein med en bestemt fasong, og dette stemte forbausende. Dette skjedde sent på kvelden, og Haugen skal da ha sagt at hvis man ikke fikk tak i den forulykkede denne kvelden, så ville han bli ført videre med strømmen. Så vidt jeg husker hadde en av soknemannskapene under denne dramatiske nattlige aksjon tak i noe på haken sin i dypet under seg, men taket glapp. Man sperret dagen efter av elveutløpet med en kalvenetting, for å få tak i kroppen før den ble ført ut i fjorden. Imidlertid ble mannen funnet efter en ukes tid. Jeg var selv med under leteaksjonen, som bød på omstendigheter så vanskelige og uvanlige at det kunne være en hel fortelling i seg selv. Imidlertid husker jeg at de som hadde hatt kontakt med Haugen var svært overrasket over den presise angivelsen av stedet der den druknede på det tidspunkt skulle befinne seg. Haugen hadde aldri vært der, og noen informasjoner om dette kan ikke tenkes å ha tilflytt ham under hans "konsentrasjonstime". Denne historien fikk jeg anledning til å kontrollere. Jeg skrev til Sogn Billag og bad om å få en skildring av hendelsen, og fikk følgende svar fra gårdbruker Anders Resaland: "Eg har motteke skriv angående ulykka i Sogndalselva året 56. Eg var nok den som ringde til M. Haugen. Det var laurdag etter middag at dette hende, og kameratane hans følde då elva bredden nedover, men på grunn av vanskeleg terreng, måtte de ta vegen heim her, og varsla då folk for hjelp. Her nede på nabogården stod vakt, for der rann elva flatt. Eg ringde då til M. Haugen, og sa frå kva som hadde hendt, og 175 han svara at han såg det. Eg stod då slik til, at eg såg elva. Han sa då at han er ikkje faren forbi der du står, og at han låg i ein stor-høl halve lei frå deg og til ulykkesstaden. Han forklara nøye korleis det var der, både med ei løe og større steinar, so sjølv um me ikkje hadde vore lokalkjende hadde me funne stedet. Me fekk då wire over elva, og ein gut i stol ut over hølen. Han hadde stang med krok på, og var nede på “like”, for han kom att med eit stykke klede, som forsvant når han kom oppi den strie straumen. Seinar på natta tok me ein hane i bur, la inn ein “vokitoki” i buret, fira buret utover hølen. På grunn av fosseduren var det vanskeleg å høyra, men at hanen gav lyda frå seg, var greitt, og at “like” låg der, var me overbevist på- Eg spurde han om me kunde få ringja han att i morgon, dersom me ikkje fann noko, det svara han ja til, og sa at han skulde vera med oss i natt. Eg ringde då tre gonger, men han var stadigt oppteken i kjørkja si, og me tok det opp på den måten at “like” var ikkje fløtt. Sperring vart etter nokre dager oppsett, men på grunn av vårflaumen, og elva vaks opp, var “like” nedfare natta før, og vart fimne på ei øy lenger nede i dalen. Dette er den sanne opplysning om denne sak. Helsing Anders Resaland Sogndal” Kristian Paalsrud fra Tretten forteller: Jeg hadde vært plaget av eksem bak i en tid, og det var dengang det gikk slik gjetord av Marcello Haugen, så jeg bestemte meg til å besøke ham. Min kone hadde også noen plager, så jeg ville ha henne med også, men det ville hun ikke. Det var en vakker solsommerdag at jeg kom ruslende inn på tunet i Svarga, og der skal jeg si det var stor trafikk. Det satt og stod folk overalt på tunet og rundt husene. Og en jeg snakket med fortalte at det var mange inne også, men i det fine været var det ingen sak å vente. Jeg kom i prat med en ungjente fra Gausdal. - Du ser da så frisk ut at det kan da ikke feile deg noe, sa jeg. - Ja, nå er jeg frisk, men for et par år siden var jeg her for 176 eksem. Jeg hadde vært plaget av eksem helt fra fødselen av, men så snakket vi med folk som var blitt kurert for eksem av Haugen, så dro jeg også til ham Og jeg ble meget hurtig kvitt min eksem ved hjelp av den kuren Haugen foreskrev. Men denne gangen skal jeg snakke med ham om noe annet. Krøttera våre på setra er så slemme til å ligge borte om natta. Jeg skal spørre Haugen om råd for det, sa jenta. Det varte og det rakk utover eftermiddagen og kvelden, og den ene efter den andre ble ropt inn, men det dro ut for meg. Så ble klokken åtte, og det kom beskjed om at Marcello Ha6gen ikke kunne ta imot flere den dagen, men var det noen som ville vente og ikke hadde losji, så kunne det ordnes. Jeg hadde i dagens løp snakket med flere av dem som ventet. Det var et par helt fra Vestlandet og et selskap fra Hallingdal, husker jeg, så Haugen hadde søkning langveisfra. Jeg kom altså ikke inn til Marcello denne gang, men tenkte at jeg fikk gjenta besøket senere. Det ble det ikke noe av på flere måneder, men da det led utpå vinteren, dro jeg avgårde igjen. Jeg sa til min kone at hun skulle være med, men hun var redd for å møte den mystiske Marcello. Du kan vel spørre ham for meg også, sa hun. Det var kaldt og ruskete vær denne dagen, så alle som ventet måtte holde seg inne. Det var et stort rom i første etasje i det underlige huset, og der var det mest fullt da jeg kom. Jeg skjønte at her måtte en ha tålmot og vente lenge på tur. Jeg husker ikke nå helt hvor lenge jeg måtte vente, men jeg tror det var minst tre-fire timer. Jeg ble vennlig mottatt, og jeg fikk med det samme han tok meg i hånden et sterkt inntrykk av at han var en god mann som ville en vel. Det ble en halv times prat. Jeg fikk resept på noe jeg skulle kjøpe på apoteket for eksem, og så vidt jeg husker skulle jeg også ha noe jeg skulle drikke foruten noe å smøre meg med. Og så var det min kone da. Jeg ordet frampå om henne. Da så han inn i en glasskule han hadde på skrivebordet sitt og sa - Ja, der har vi henne, hun er rask i vendingen, ser jeg, og tykk og trivelig. Alt dette var sant. Og så fikk jeg med en resept til henne også. Jeg ble kvitt min eksem, og min kones plager forsvant også. **** Paal Prestgard kjøpte Kruke gård i 1930. Han er født og opp-vokse på Prestgard som ligger høyere opp i dalen. - Marcello Haugen hadde en veldig åndelig kraft, sier Paal Prestgard. Deffor kunne han ha innflytelse på så mangt. Det var ikke bare det at han så, han kunne gjøre noe med det også. Det er lenge siden jeg første gang møtte Marcello, mellom 60 og 70 år. Far og jeg var dradd til fjells på fiske i noen vann som ligger i utkanten av Jotunheimen, noen mil herfra. Til å frakte maten og det vi trengte hadde vi tatt med oss en kløvhest. Den slapp vi på den andre siden av det første vannet. Da vi skulle hjem igjen, kunne vi ikke finne hesten. Vi lette, men uten resultat, så måtte vi dra hjem uten hesten. Den dagen vi kom hjem, var akkurat Marcello Haugen kommet over fra Otta. Han lå over hos oss om natten. Om morgenen, da vi satt og drakk kaffe, spurte far min om det var slik at han kunne finne igjen krøtter, for det hadde han hørt. - Ja, sa Haugen før far min hadde sagt noe mere, men den hesten din behøver du ikke engste deg for. Den kommer hjem igjen. Den har riktignok fart litt ille, for den har fordervet den ene bakfoten litt. Men det er ikke farlig. Da far dro opp igjen til fjells, møtte han en hesteflokk, og i den kjente han igjen hesten sin. Den hadde fått revet av seg skoen på det ene bakbenet og litt av hoven var revet vekk. En annen historie hendte mange år efter. Det måtte være i begnnnelsen av 20-årene. Paal Prestgard skulle besøke Marcello i Oslo. Han hadde da akkurat flyttet inn i Ullevålsalléen. Marcello skulle møte Paal på stasjonen, men toget var blitt forsinket, så det kom ikke til Østbanen før klokken ett om natten. - Det var ingen på stasjonen, forteller Paal, menjeg visste at jeg skulle til Ullevål haveby, men noen nærmere adresse hadde jeg ikke. Jeg tok sekken min på ryggen og begynte å gå gjennom byen. Det var vinter og stille i gatene, ingen mennesker ute. Jeg visste ikke riktig hvor Ullevål lå, men jeg hadde hele tiden en følelse av at jeg gikk i riktig retning. Det var lang vei, jeg gikk vel nærmere en times tid. Marcello hadde en gang vist meg et fotografi av huset, og plutselig stod jeg utenfor og kjente det igjen. Dette huset måtte det være. Det lyste inne, og jeg ringte på. Der 184 satt Haugen og ventet på meg. Senere forstod jeg at han måtte ha dirigert meg helt fra toget. Vi hadde mange samtaler om okkultisme gjennom årene, forteller Prestgard. Haugen mente at alle mennesker har latente evner til oversanselig skuen, det gjaldt bare å utvikle dem. Det lar seg gjøre gjennom bestemte meditasjonsøvelser. Han mente at det alltid hadde eksistert hemmelige selskaper i verden som dirigerer utviklingen. Det stod £ eks. hemmelige selskaper bak naturvitenskapen, som igjen fortrengte de evner og de vitenskaper som var av mer åndelig art. Darwin hadde f. eks. stor innvirkning på utviklingen. Det kan ha stått krefter bak ham som inspirerte ham og som derefter sørget for å utnytte hans teorier. De fortrengte efterhvert andre mulige oppfatninger. Men det jeg husker best, sier Prestgard, er den besynderlige fred som alltid fulgte med Marcello. Vi hadde liksom en direkte forbindelse. Det ble stusslig da han døde. En gang i begnnnelsen av 30-årene var Marcello på besøk. Da gikk han og så på den gamle låven som holdt på å falle ned Marcello foreslo at de skulle sette den istand, men det hadde Prestgard liten lyst til for han hadde nok annet å gjøre på gården. Da tilbød Marcello seg å få det gjort. Det ble til at Prestgard hjalp ham med å sette låven istand Marcello skaffet vinduer fra Oslo, visstnok fra gamle Tivoli, og bygget en stor veranda utover dalen. Den er nå revet. Marcello hadde ingen spesiell avtale om låven. Han satte den istand, og så ble det til at han brukte den som fritidsbolig og tilfluktssted når han var plaget av for mange mennesker. Skjønt det varte ikke lenge før de fant ham her også og troppet opp. Den store utskåme himmelsengen som Marcello hadde på Svarga, den var det Paal Prestgard som laget og den stod først på Marcello-låven. Det var ikke bare for å ha et sted å trekke seg tilbake, at Marcello skaffet seg låven. Han hadde jo forlengst sin hytté på Tokampen. Paal Prestgard hadde to søstre, Ragnilild og Karen. Og det er ikke fritt for at Ragnhild og Marcello hadde et godt 185 øye til hinannen, og mere enn det. De to søstrene drev vevskole på Kruke, den var i sin tid meget kjent. De vevet efter kartonger av Lillehammer malere, bl. a. Alf Lundeby. Karen så ikke med helt blide øyne på kjærlighetsforholdet mellom Marcello og søsteren. Og dessuten trakk Marcello så mange rare mennesker med seg. Ofte var det så mange at de måtte overnatte i høylåven, og det likte ingen. Brannfaren er jo en evig trusel på disse gamle verdifulle gårdene. Paal Prestgard forteller om engang begge søstrene var på seteren. Marcello kom på besøk i bilen sin, og han foreslo for Paal at de skulle ta en tur til seteren de også. Vi tok bilen hans opp til et sted hvor det bare er en kort vei over til seteren, forteller Prestgard. Da vi kom opp dit hvor vi skulle sette fra oss bilen og ta stien over til seteren, sier Haugen: Nei, nå er kvinnfolkene på hjemvei Det går en sti rett fra seteren som møter bilveien nesten helt nede i dalen. Vi bilte hjemover. Da vi kom dit hvor seterstien møter landeveien, stoppet Haugen bilen og ventet. Like efter kom kvinnfolkene. Forholdet mellom Ragnhild og Marcello endte visstnok litt ulykkelig, og efter dette sluttet Marcello å dra til Kruke om sommeren. Men vennskapet med Paal varte livet ut. Og de unge på Kruke, Paals datter Ragnhild og mannen hennes, Sverre Glad, førte forbindelsen videre. Vi sitter i hovedbygningen på Kruke og snakker sammen, og samtalen kommer inn på de mange historier om hvordan Marcello fant bortkomne dyr. Sverre Glad hadde opplevet det flere ganger selv. En gang, forteller han, var seks sauer blitt borte. Jeg var oppe i fjellet og lette der jeg trodde de gikk, men fant dem ikke. Dagen efter reiste jeg ned til Marcello. Da sa han: - Jeg ser ikke mer enn fem, men den sjette er ikke død, den lever. Så forklarte han meg hvor jeg hadde gått igår. Han sa at da du kom ut på den bratte bakken, da gikk du til venstre, men du skulle gått til høyre. Jeg tror ikke Marcello hadde vært på de kantene noen gang. Han satt hele tiden og så inn i den lille 186 glasskulen sin. - Jeg får ikke kontakt med den siste, sa han. Jeg reiste hjem, og dagen efter dro jeg til fjells efter hans anvisninger. Det var falt sne. Jeg gikk opp samme veien som sist, men nå tok jeg til høyre som Marcello hadde sagt. Det varte ikke lenge før jeg så ferske spor, og like efter gikk jeg rett på flokken. Jeg tellet dem, en, to, tre, fire, fem, seks - de var der alle. Så begynte jeg å jage dem hjemover. like efter skar en ut. Den var helt vill, jeg fikk den ikke med hjem. Det måtte være den ene han ikke fikk kontakt med, som han sa. Marcello forlangte aldri betaling av meg. Så slaktet jeg et lam og tok med til ham. - Ja, du fikk med deg de fem, så jeg, sa han før jeg hadde fortalt noe. - Ja, jeg gjorde det, sa jeg og nevnte ingenting om den sjette. - Men den sjette den er vill, sa han. Den får du ikke levende hjem. Men jeg kan fortelle deg hvor den er. Den går rett syd for der du så den. Nede i bunnen av den dype dalen. Dagen efter dro jeg opp igjen til samme stedet, og nede pa isen i den dype dalen, gikk den. Jeg jaget den en hel dag. Jeg tenkte jeg skulle prøve å få den med meg hjem. Ikke tale om. Den var helt vill. Neste dag tok jeg med meg børse. Vi var to, men vi kom ikke engang på skuddhold, før det begynte å mørkne. Da skjøt vi den. Det var blitt borte en okse i fjellet for Edvard Nordrum på Fåvang, forteller Sverre Glad. Nordrum dro til Marcello, og han så hvor den var, men frarådet å gå opp i fjellet dagen efter, for det ville bli så dårlig vær. Men i overmorgen vil oksen komme over den myra der på det og det klokkeslett. Han Edvard reiste nå dagen efter allikevel, men han fikk så stygt vær at han bare måtte snu. Dagen efter reiste han opp igjen og snakket med noen tømmerhuggere som arbeidet akkurat i området ved myren. De bare lo og sa at hvis det hadde vært en okse der ville de ha sett den, i det minste sett sporene efter den i sneen. Men Edvard ville vente. Da klokken ble det som Marcello hadde sagt, kom oksen ruslende over myra. **** …Marcello var engstelig natur på mange måter. Redd for å gå til tannlegen. Det førte til at han fikk meget vondt i tennene til sist. Han måtte trekke dem. Efter det var han flau for å vise seg. Han var litt forfengelig, var han. Men du verden for en varme han hadde for alle mennesker. Han var meget kvinnekjær. Tenkte mange ganger på å gifte seg. Jeg har truffet flere kvinner som trodde at akkurat de var den eneste. Men at han ikke giftet seg var morens skyld. Han var meget sterkt knyttet til henne. Hun hadde advart ham og sagt at hvis du gifter deg, mister du din selvstendighet, og da vil evnene forsvinne. Og det trodde han på. Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å treffe et slikt menneske som Marcello, sier Boja Rønneberg. Han fikk synet tilbake Oppe i åsen ovenfor Lillehammer, i noe som heter Lismarka, ligger en gammel gård i skogen. Her bor Johan Sortåsen og hans kone. - Det var i 1943, forteller Sortåsen, - jeg hadde fått en betennelse på det ene øye, gikk til lege på Lillehammer i lengre tid, men øyet ble bare verre og verre. Så ble jeg sendt til en øyespesialist på Hamar og ble lagt inn på sykehuset der. Jeg lå der to ganger. Første gang i fem uker, den andre gangen i fire. Legen sa at betennelsen i øyet skyldtes en betennelse i lungen. Jeg fikk svettebad og forskjellige medisiner, men de klarte ikke å få has på den betennelsen som satt i lungen, og jeg ble ikke bedre i øyet. Efter fire uker sa legen at i morgen kan du komme ned på kontoret efter kontortidens slutt. Da lyste han på øyet mitt, så sa han at jeg kunne reise hjem i morgen, for han hadde ikke noe mere han kunne gjøre med meg. - øyet ditt er som et råttent egg, sa han, - det kan gå hva dag som helst. Hvis det ble vondt, skulle jeg komme tilbake, så fikk de se hva de kunne gjøre. Det var ikke mye trøst. Jeg reiste hjem tidlig neste morgen. 193 Før jeg dro, var jeg innom en kamerat fra Lillehammer som lå på sykehuset med en lignende betennelse. Jeg sa til ham at når jeg kommer til Lillehammer, drar jeg oppom Marcello Haugen. Kompisen min trodde ikke noe på ham, men jeg sa at jeg iallfall ville prøve det som en siste utvei. Jeg dro opp til Haugen. Der behøvde jeg ikke å si så mye, for han visste faktisk alt. Han var sånn litt humoristisk så man fikk liksom tillit til ham med en gang. - Hva feiler det deg da, store, sterke mann, sa han da jeg kom. Jeg pekte på øyet mitt som hadde en hvit hinne over seg. - Still deg der, sa Haugen. Han stod bak meg. Jeg hadde tatt av meg ytterfrakken, men hadde jakke på. Så følte han nedover kroppen min. - Blodtrykket er i orden, sa han. - Men du har løftet deg fordervet på en stokk, du, da du var ung. Du har ødelagt et muskelfeste ved nyren. Og så har du utslett på baken. Begge deler stemte. Jeg hadde en kong såjeg hadde vondt for å sitte. Og det med ryggen hendte den sommeren jeg gikk for presten, som vi sier her omkring. Bror min og jeg skulle opp i Mesnalia. Vi har almenningsrett i Brøttum almenning. Vi skulle legge opp veden vi hadde hugget. Det hadde vært hugget tømmer året før, og det lå igjen noen svære stokker som vi skulle flytte unna. Jeg hadde fått en slik stokk opp på skulderen og skulle bære den bort på en haug. Det var ulendt og mye kvist der, så jeg snublet og tok kraftig i for ikke å falle. Da fikk jeg et strekk i ryggen som jeg har kjent siden. Alt dette fortalte Haugen meg og enda noen småting fra da jeg var gutt. Slike ting som man glemmer. - Og så har du vært hos doktor Riise, sa han. Ja, Riise er en flink lege. Hva sa han? Jeg fortalte at han hadde tatt røntgenbilde av lungen og spurt om jeg hadde gruvearbeide. Det svarte jeg benektende på. Så sa han at betennelsen i øyet kom fra lungen. - Ja, sa Marcello, det er ganske riktig at du har en betennelse i lungen, men den skyldes igjen en betennelse du har i høyre nyre. Den arbeider ikke som den skal. Det samler seg giftstoffer blodet, og når blodet kommer tilbake til lungene for å få sur stoff, blir lungen overbelastet og forgiftet. Nå skal vi reparere 194 1 nyren, så faller det andre bort av seg selv. Men bare fortsett å gå til kontroll hos din lege og ikke si at du har vært hos meg. Jeg fikk forskjellige urter som jeg skulle trekke te av og drikke tre kopper hver dag. Og så fikk jeg andre urter som jeg skulle bruke til fotbad. - Kan du huske hvilke urter det var? - Jeg husker da noe av det, kvekerot, ekebark, fenikkelfrø, rosmarin og noe som het viscum album. Jeg hadde brukt dette i åtte dager, så begynte det å tyte en slags blank væske av kroppen min. Det varte en tid, men Marcello sa at jeg ikke skulle være engstelig. Kroppen må skille seg med giftstoffene. Efter enda en ukes tid, begynte øyet å bli klart, og jeg kunne såvidt se med det. Da det var gått enda fjorten dager, gikk jeg til min lege på Lillehammer. Han ble fryktelig begeistret da han fikk se øyet mitt. - Det er forbausende hvor fint det er blitt, sa han. Det er virkelig forbausende. Jeg fortsatte å bruke disse urtene en måneds tid. Så skulle jeg holde opp i fjorten dager, og så skulle jeg bruke dem igjen i fjorten dager. Til slutt skulle jeg bare bruke det høst og vår eller når jeg syntes jeg trengte det. Nå har jeg ikke brukt det på mange år. Jeg fikk synet tilbake og har hatt det siden, sier Johan Sortåsen og ser på meg med sine to friske øyne. - Han kompisen min, som jeg lå på sykehus sammen med, sier Sortåsen, han møtte jeg i Lillehammer en to-tre måneder bakefter. Han hadde en slik gråhvit hinne over øyet. - Hvordan står det til med deg? spurte han. - Jeg er helt bra igjen, sa jeg. - Men hvordan er det med deg? - Nei, jeg ble blind på øyet, jeg. Før jeg forlater Sortåsen, forteller han følgende lille historie: Det var blitt borte noe tøy fra en klessnor hos en bekjent. Dette var under krigen, så tøy var verdifullt. Mannen i huset gikk til Marcello, han ville ikke si hvem som hadde stjålet det, men han sa at han skulle prøve å få det tilbake. 195 Noen tid efter lå det en pakke på trappen. Mannen i hus bare subbet den til side, han trodde det var en slik narrepakke som ungene drev på med på den tiden. Men kona var litt mer nysgjerrig. Hun tok pakken inn, og i den lå de stjålne klærne Vannforsyningen sviktet På veien mellom Hamar og Lillehammer ligger den vakre tradisjonsrike Ringsaker kirke. Nedenfor, mot Mjøsa, ligg selve prestegården med sine gamle, ruvende bygninger. Går bruker Johan Schjerpen, som driver prestegården, forteller at en gang fikk problemer med vannforsyningen til gården. Enten var vannledningen blitt tett eller det var blitt en lekkasje. Men vannledningen til prestegården er halvannen kilometer lang, og det å begynne å lete efter lekkasje på en så lang strekning var ganske håpløst. - Så bestemte jeg meg for å reise til Marcello Haugen, fr teller Johan Schjerpen. Da jeg kom til Lillehammer, møtte jeg en bekjent, en Hermannrud, som også skulle til Marcello Haugen, for han had( mistet 5000 kroner. Da vi kom opp til Svarga, gikk Hermanrud inn på kjøkkenet og sa fra at han var kommet. Han var godt kjent der fra før. Efter en stund kom husholdersken med nøkler til oss med hilsen fra Marcello om Schjerpen og Hermannrud kanskje hadde lyst til å se kapellet mens de ventet. Jeg stusset, for jeg hadde ikke oppgitt navnet mitt. Min så skulle Hermannrud fremføre for meg når han slapp inn. gikk og så oss om, og da vi var ferdig, leverte vi fra oss nøklene og satte oss inn i stua, og der satt det fullt av folk. Alle stoler var opptatt. - Her blir det lenge å vente, sa jeg. - Vi får se, sa Hermannrud. Vi hadde ikke sittet mange minuttene, så kom Hermannrud opp. Da han var ferdig, sa jeg at han ikke behøvde å vente meg. - Jeg tar en drosje alene. 196 - Jeg venter litt, sa han. Så kom turen min. Jeg kom opp en smal, liten trapp, og der oppe satt Haugen med en stor svart hatt på hodet. Så fortalte jeg hva det gjaldt. Da bare tok han et ark og tegnet opp vannledningen - hvor den kom fra og hvorledes den passerer tre veier. Uten at jeg hadde sagt noe, tegnet han den fra vannkilden og helt ned til gården. - Det var da svært så lang denne vannledningen var da, sa han. - Ja, den er en og en halv kilometer, sa jeg. - Å, så lang er den vel ikke, men tretten hundre meter er den nok, sa han. - Nede på gården hos deg er det et rør som går sånn, sa han. - Det kan tenkes at det står noe luft der. Så førte han ledningen videre inn til en sidebygning. - Her er det et hull, sa han, - mellom sidebygningen og fordelingskummen. Så tok han meg om håndleddet. - Ja, det er såvidt at ønskekvisten vil slå ut for deg. Så du kan prøve å finne hullet. Så førte han ledningen videre på tegningen ned i uthuset. - Der har du en stoppekran, den kommer til å ryke med det første. Men vannledningen er av rust. Du burde ta en slik stålfjær og forsøke å stake den opp. Jeg sa ingenting, men jeg tenkte at det kan du si, det er lettere sagt enn gjort. Da får vi heller bruke trykkluft, tenkte jeg, men jeg sa ingenting til Marcello. Så var det ikke mere å snakke om, jeg takket og gikk ned trappen igjen. Men idet jeg skulle gå ut, kom husholdersken og ropte meg tilbake. Da stod Marcello høyt oppe i trappen. - Det med å stake opp ledningen, det blir et fofferdelig arbeide. Det blir nok lettere å gjøre det slik som du tenkte, med trykkluft. Da jeg kom hjem, laget jeg meg en ønskekvist, den har aldri virket for meg hverken før eller siden, men da jeg kom over det området hvor Marcello hadde antydet at hullet var, slo kvisten ut. Der grov vi og fant hullet. Da vi hadde reparert røret, var alt i orden igjen. Men uken efter, røk stoppekranen i fjøset. **** Jeg kan. Jeg vil I Tv.progrannnet om Marcello høsten 1973 opptrådte det en mørk kvinne som mange la merke til, Randi Olerud. Her er hennes historie: Mor hadde reist til et høyfjellshotell en sommer for å kurere sin astma, men fikk lungebetennelse og ble meget dårlig. Jeg ble kontaktet og reiste dit opp. Legen, som ble tilkalt samtidig, gav henne antibiotika, men feberen ville ikke gå ned, og til sykehus ville hun ikke. Jeg ble virkelig fortvilet. En dag sa verten til meg: - Du får spørre Marcello. - Tull, sa jeg, hva kan han utrette. Han kan kanskje finne sauer som har gått seg vill, men ikke hjelpe en syk på avstand. - Jo, kanskje han kan gi deg et råd allikevel. Han har hjulpet mange før. Jeg skal gjerne kjøre deg ned, om du vil Skeptisk og vantro dro jeg avsted. Det var mange mennesker på venteværelset, men det varte ikke så lenge før jeg fikk komme inn. Det var nifst å gå opp den trange vindeltrappen. Synet av Marcello gjorde øyeblikkelig et dypt inntrykk på meg. Han virket harmonisk og snill, men jeg følte med en gang de mørke øynene hans trenge dypt inn i meg. Jeg var plutselig en elendig synder med hele sitt register åpen. bart for dette menneske. Jeg vet ikke hvor lenge vi stod slik ovenfor hverandre. Det kunne ha vært bare noen sekunder, for meg virket det som en evighet, da han plutselig smilte og liksom vekket meg. Han grep hånden min og sa: - Nei, ta det nå med ro, så farlig er det vel ikke. Jeg kvakk. Hadde han lest tankene mine? - Sett deg, sa han. Jeg sank ned ytterst på stolen han bød 203 meg. Selv satte han seg på den andre siden av skrivebordet -med ryggen til meg. - Hva gjelder det i dag da? spurte han rolig. - Jo, det gjelder mor, hun ligger... - Stopp litt, sa Marcello, og det ble taust et øyeblikk. - Jo, nå serjeg henne. Hun ligger inne på Kittilbu, i annen etasje, ved et vindu. Hun er meget syk. Du har rett i at hun burde til syke. hus, men det vil hun jo ikke, og du må ikke gjøre imot hennes vilje, for hun har astma. Da blir hun nervøs og blir bare enda dårligere. Det går nok bra, skal du se. Men når dette er over, vil hun bli syk igjen - av astmaen. Meget syk. Lenge. Du får en hård tid, men det går nok bra, skal du se. Og efter det blir hun friskere enn hun har vært på lenge... Plutselig skiftet han tonefall, det kom omsorg i stemmen. - Du må slappe av. Sett deg godt inn i stolen. Jeg oppdaget at jeg fremdeles satt ytterst på stolen med alle muskler spent. Marcello hadde ikke vendt hodet sitt siden han satte seg med ryggen mot meg. Jeg trakk meg lenger inn i sto. len, men jeg klarte ikke å slappe av. Marcello fortsatte: - Men din mor har jo ikke bare astma. Hun har en dårlig galle. Hun har hatt en operasjon også. - Ja, hun har tatt bort en svulst, sa jeg. - To, kom det kjapt fra Marcello. (Dette fikk jeg bekreftet av mor senere.) Da jeg skulle gå, sa han: - Du har dårlig rygg. En ødelagt skive og en hvirvel for meget. Dette visste jeg fra før. Han føyde til: - Det er fint å være lang. Legg av deg kompleksene for det. Rett deg opp, lær å gå og sitte riktig, så får du ikke så meget smerter i ryggen. Marcello fulgte meg ut av det lille værelset og stoppet ved trappen. Det ble en avskjed jeg aldri glemmer. Plutselig var jeg blitt glad i denne fremmede mannen. Håndtrykket han gav meg og omsorgen han gav uttrykk for gjorde at jeg følte en slags lykke strømme igjennom meg. Livet hadde plutselig fått en ny mening, og jeg forstod at mitt begrep om verdier ble forandret på Svarga den dagen. 204 Vinteren gikk, det ble en hard tid, men det var som om tanken på Marcello gav meg krefter. Med vårsolen kom bedring for mor, og jeg fikk lyst til å fortsette min utdannelse. Men skulle jeg tørre å forlate mor? Ingen andre enn Marcello kunne svare meg på det. Veien gikk til Svarga. På mitt spørsmål om mor ville bli syk igjen, sa han: - Reis du, det går så fint Forresten er du visst i tvil om det er bortkastede penger å reise til den skolen i Sveits. Det er det ikke. Bare reis, du kommer lykkelig hjem. Det forbauset meg ikke lenger at Marcello så hva jeg tenkte på. Han fikk rett. Jeg fikk oppleve gleden både borte og hjemme. Det ble mange besøk hos Marcello. En gang fortalte jeg en god venn om ham og spurte om han kunne tenke seg å kjøre meg opptil Svarga. - Det kan jeg godt, svarte han, - men jeg synes det hele høres som noe tull. Da vi kom opp til Svarga, gikk jeg ut, mens min venn snudde bilen og kjørte ut av tunet for å vente på meg. Han hadde øyeblikkelig reagert negativt ved å se det “rotete” Svarga med sine rare, mystiske hus. Da jeg kom inn, sa Marcello: - Du er ikke alene i dag. 'Du kan hilse din venn fra meg (han nevnte ham ved navn) og si at jeg kan fortelle ham hva han skal gjøre for å bli kvitt den sykdommen han plages av. Han tror ikke på meg, så han kommer nok ikke, men hils ham allikevel - Du funderer meget over livet, Randi. Tenk ikke så meget på det. Si til deg selv:jeg vil, det hjelper din underbevissthet, og jeg kan- det hjelper din dagsbevissthet. På den måten gjør du livet rikere og motgangen lettere å bære. Vanskelighetene kommer til deg på mange vis. Når den tid kommer, skal du huske på hva jeg sa nå. Gjenta setningen for deg selv. Det styrker. De banaleste ting måtte Marcello hjelpe meg med. Da jeg engang mistet 600 kroner på arbeidet, ringte jeg til ham. - Vent nå et par dager. Pengene kommer til rette, sa han. Tre dager efter kom en kollega med sjekken på 600 kroner. Den hadde forstukket seg blant noen andre papirer. 205 Fremtiden skulle gi meg svar på hvorfor Marcello manet jeg vil og jeg kan inn i meg. En bilulykke gjorde meg til epileptiker i åtte år. Det ble mange anfall og mange vonde bemerkninger fra tankeløse mennesker. Det var fristende å la seg synke inn i apati og passivitet. Et par år efter ulykken ble det klart for meg at bare å arbeide var den kraft som kunne bære meg igjennom. Men vil noen ha meg? Jeg kontaktet min tidligere arbeidsgiver, og ha gav meg sjansen. Jeg kunne føle meg som et samfunnsnyttig menneske igjen. Jeg var allikevel ikke alltid istand til å overbevise meg selv om at jeg kan og jeg vil. Det gikk tilbake med helsen. Det ble fler besøk på Rikshospitalet, og efterhvert gled jeg inn i håpløshet og pessimisme. På det tidspunkt fikk min mann stilling i London. Tanken på skifte miljø og lege gjorde meg engstelig. I min tvil kontaktet jeg Marcello: - Er det ikke best at barna og jeg blir her i Norge? - Nei, reis du - om kort tid blir du til stor hjelp for din mann der borte. Jeg merket meg hans ord, og tenkte at nå tar Marcello feil men jeg turde ikke si ham imot. Noen dager senere satt jeg på flyet til London. To dager efter ankomsten bragte skjebnen meg til en egyptisk lege, som gjorde meg frisk for alltid. Noen uker efter var jeg i arbeide på samme sted som min mann. Hvem skal jeg takke mest - Marcello eller St. George, som legen kalte seg, eller det store Altet, som Marcello så ofte snakket om. Kanskje var de to skikkelene besjelet av den samme sak og kanskje var "altet" det medium de kunne møtes i og virke sammen i. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ble frisk av en sykdom som virket håpløs. Og at jeg har vært frisk siden. Ikke alltid var det oppmuntring å hente hos Marcello. En gang efter at jeg var kommet tilbake fra London, oppsøkte jeg ham f grunn av tvil og usikkerhet i en privat situasjon. Jeg ville vite 206 sannheten - god eller ond - Marcello måtte si meg den. Ved ankomsten lukket Agnes Løkken opp for meg, som vanlig, og bad meg vente til hun hadde snakket med Marcello. Efter en stund kom hun tilbake med følgende beskjed: Jeg skal hilse fra Marcello og si at du ikke kan få komme inn til ham idag. Jeg ble stiv av skam og fortvilelse. Hadde best lyst til å grine. Marcello visste altså at jeg kom, og så hva jeg ønsket å få svar på. Var det jeg som var fordringsfull, eller var det bare Marcello som var hensynsfull? Jeg følte at et svar måtte ha blitt negativt, for det gode ville Marcello sikkert ha sagt meg. Det var vanskelig å forlate Svarga den dagen. Jeg ruslet omkring på eiendommen. Jeg syntes det gav krefter å være i Marcellos nærhet. Jeg hadde aldri vært inne i kapellet. Plutselig fikk jeg en trang til å komme dit. Jeg beveget meg langsomt opp til huset igjen, og lurte på om jeg turde be om å få låne nøkkelen. Da kom Agnes Løkken ut på trappen med nøkkelen i hånden og sa: - Du vil vel inn i kapellet du. Det var ikke tvil i min sjel Marcello var med meg der jeg vandret omkring. Han kunne ikke se meg fra sitt vindu, men han hadde fulgt meg med sitt blikk selv om han hadde andre personer og deres problemer inne på sitt kontor. Jeg ble lenge i kapellet. Og med nytt mot forlot jeg Svarga den dagen. Nok en gang hadde Marcello minnet meg om at jeg kan og jeg vil En sjelden gang gikk jeg til Svarga bare for å besøke Marcello. Vi bodde på Lillehammer da. Marcello var av de mennesker man savnet og følte trang til å besøke. Det var godt å være i hans nærhet. Tankene fikk liv, ble positive, småting fikk mening, sinnet ble fylt av glede. Efter et samvær med Marcello fikk man lyst til å være god, gjøre noe godt for andre, spre glede og vise verden at man tror på det gode i menneskene. En udefinerbar optimisme grodde i ens indre. Overbevisningen om at positive krefter fordriver de negative, ble sterk i samvær med Marcello. Det var en av de dagene jeg gikk til Marcello bare for å besøke ham. Det er meget mulig han visste at det skulle bli vårt siste **** Alice Murer Siem forteller om sitt møte med ham en gang på tidlig 60tallet. Egentlig var det litt i seneste laget da toget mitt skulle g klokken 17, men, tenkte jeg, det ordner seg nok. Jeg bestilte taxi i god tid, og klokken 15.30 svingte vi opp på tunet foran Svarga. Der sto Agnes og ventet på meg. Hun hilste og viste me inn i den store stuen hvor pasientene vanligvis satt og ventet. Hun sa at Marcello ville komme om en stund, og ba meg sitte ned i en god stol og falle til ro. Det var meget mørkt derinne, en slags skumringsstemning. Mange bøker i bokhyllene, og all slags figurer av religiøs art, både fra Østen og fra vesten. Jeg tror jeg satt i minst 20 min. slik og ventet, jeg begynte å bli litt urolig ved tanken på toget klokken fem. Plutselig gikk døren opp, og stille og sakte kom Marcello inn. I stedet for å be meg komme opp til 2.etasje kom han selv inn i stuen nede. Så jeg har altså aldri gått de berømte trappene opp til hans lille mottagelsesvarelse. I stuen var der en stemning av ro og stillhet, og den samme stemning brakte Marcello med seg da han kom inn. Ha hilste og smilte varmt. Jeg la merke til at håret hans var helt sort og ganske langt, ikke et grått hår skjønt han var over 80 år! “Ta noen dansetrinn bortover gulvet”, sa han, "så jeg kan få se om livmoren din ligger på riktig plass nu.” Jeg valset litt rundt inntil han sa “takk, det er nok. Den ligger ikke så verst, ikke he riktig, men det holder, det. Og nu kan du sette deg.” Jeg begynte med en gang å snakke, men ble stoppet med en rolig håndbevegelse. "Nu er det jeg som skal snakke, ikke du. Ikke avbryt meg, er du snill, men du kan godt si ja eller nei når det passer.” Jeg nikket og lente meg bakover i stolen og så på ham. øynene var halvt lukket, jeg fikk ikke tak i blikket hans men det var ikke nødvendig, stemmen var det viktigste. “Du har en treg og vanskelig tykktarm,” sa han, “du er arvelig belastet, ikke fra noen av dine foreldre, men fra din mormor Derefter skrev han ned på et lite stykke papir navnene på forskjellige urter som jeg skulle kjøpe på apotek. Jeg skulle ta en halv teskje av hver urtepose og trekke i en kopp te hver dag, og drikke på fastende hjerte. “Så må du lære deg å puste riktig fortsatte han. “Åndedrettet betyr mer enn du aner for bådc fysisk og psykisk styrke. Det finnes flere forskjellige pusteøvelser, men du skal begynne med den helt enkle først. Sitt hver morgen på en stol, vendt mot øst, og pust langsomt inn, så dypt 214 du kan, men konsentrer deg mest om å puste ut. Det er alltid lettere å puste inn enn ut, men det gjelder å få ut gammel pust så den ikke blir liggende nede i lungene. Gjør denne pusteøvelsen i 10 min., ikke lenger.” “Hvis du har vanskeligheter med søvnen, kan du forsøke en annen øvelse,” fortsatte han. “Pust dypt inn, hold pusten i ca. 10-12 sek. og pust ut. Ved å holde pusten litt blir surstoffet presset inn i hjemens blodkar, noe som er meget viktig. Men denne øvelsen bør ikke gjøres av alle og enhver, den kan være farlig. Vent litt med den og gjør den første øvelsen en stund fremover hver dag.” Også den andre pusteøvelsen skrev han ned Det begynte å bli mange papirlapper, og hver lapp la han i en liten konvolutt. “Du må forsøke å tenke så positivt som mulig, alltid gode tanker, og du vil føle at gode tanker når deg tilbake.” Så skrev han ned noen nydelige visdomsord. “Når du tenker, appellerer eller ber, er det mange måter å folde hendene på, foruten den vi kjenner aller best,” fortsatte han og viste meg 4-5 forskjellige måter å holde hendene på. “Dessuten, når du ligger i sengen, skal du la fingertuppene møtes, fra hver hånd over maven. Det hjelper mot at vår indre, åndelige styrke ikke forlater kroppen, men cirkulerer.” Han syntes det var synd atjeg ikke hadde tid til å gå inn i hans lille kapell efterpå, dit han sendte alle som kom til ham. Han ville de skulle meditere en stund i stillhet over det han hadde sagt dem. Men jeg hadde jo ikke tid på grunn av toget, dess. verre. Jeg spurte om jeg kunne få stille ham et spørsmål? “Jo, du skjønner det at mannen min er så glad i mat, men jeg er litt engstelig for at han skal bli for tykk og at det igjen vil belaste hjertet.” “Å, nei da, det gjør ingen ting,” sa Marcello, “forresten, nu ser jeg ham tydelig nede i byen,” - og så ble det stille en stund. “Du skal hverken engste deg eller mase på ham om å spise mindre, med hensyn til det siste kommer han bare til å spise dobbelt så meget! Dessuten,” sa han med et smil, “tykke menn er som regel snille, vet du!” Jeg lo og nikket. “Men,” fortsatte han, “kan du si meg om han har noen vanskeligheter med vannlatingen?” “Nei, ikke så vidt jeg vet,” svarte jeg. “Han kommer til å få det engang,”…sa Marcello…. 215 ***** Efterskrift 1985 De såkalte ti1fe1digheter For et par år siden ble jeg intervjuet av tidsskriftet Farmand, og ble bla. spurt om hvilke av mine bøker jeg var mest glad for å ha skrevet. Jeg svarte: boken om Halfdan Egedius, men, føyet jeg til: Jeg har en følelse av at Marcello Haugen er fornøyd med min bok om ham. - Men var ikke Marcello Haugen død før du skrev om ham? - Jo. Allerede det at jeg kom til å skrive boken, var en ((tilfeldighet”, som det vil fremgå av forordet. Efterhvert som jeg arbeidet med den, skjedde en hel del ting som jeg i begynnelsen ikke tenkte over på annen måte enn at jeg stadig var heldig -jeg fant frem til det jeg lette efter. Dette er i og for seg et kjent fenomen for alle som driver forstudier, research, på et eller annet område. Koestler har skrevet en bok om fenomenet, “Tilfeldighetens røtter>), og da jeg fortalte om mine erfaringer med Marcello Haugen.boken til den amerikanske neger forfatter Alex Haley som skrev "Røtter", hadde han hatt nøyaktig tilsvarende opplevelser, og vi ble enige om å samle våre felles erfaringer, noe som dess. verre aldri ble noe av. Det første påfallende som hendte var da jeg forsøkte å kontrollere historien om Marcellos far, guttebarnet som omkring miten av forrige århundre ble satt igjen av et sigøyner følge på en gård utenfor Kongsberg. I Statsarkivet fant jeg kirkebøkene fra Kongsberg kirke, men disse bøkene var ført fortløpende med en blanding av dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser. På Statsarkivet sa de at det ville være som å lete efter en nål i en høy-stakk. Jeg ville ihvertfall gjøre et forsøk og fikk med meg et par store protokoller. På måfå slo jeg opp i den første for å se litt på systemet. Da fall mitt øye rett på følgende: Thorew Haugen født 2. frbruar 1850, foreldre osv. Så heldig kan man være, tenkte jeg tilfreds, spart for ytterligere leting. Jeg hadde hatt lyst til å studere Marcello Haugens bibliotek. En boksamling forteller meget om eieren: hvilke bøker er f eks. ikke lest, hvilke er lest grundig med understrenger og kommentarer i margen osv. Men efter auksjonen på Svarga var Marcellos boksamling spredd for alle vinder, ble det sagt. Umulig å opp. spore. Jeg slo meg til ro med dette, men kunne liksom ikke få det ut av tankene hvor viktig det hadde vært å få studere denne efter sigende store boksamlingen. En dag møtte jeg Alexandra Morgenstierne på gaten; jeg fortalte at jeg holdt på med en bok om Marcello Haugen. Da sa hun: “Vet du at Bera Baalsrud har kjøpt Marcello Haugens bibliotek?” Og ganske riktig: hjemme hos Bera Baalsrud kunne jeg gå igjennom boksamlingen. Hun hadde ikke kjøpt hele biblioteket, men meget viktige deler av det. Heldig igjen, og slik fortsatte det i lange serier. Til slutt måtte jeg si til meg selv: dette er ikke bare tilfeldig. Da vi tok opp TV-filmen på Svarga, tenkte jeg ofte at det kunne ha vært interessant å ha sett hvordan Svarga så ut inne den gangen Marcello levde. Det var lite igjen efter auksjonen. Men også her fikk jeg vite at det ikke fantes bilder av interiøret, bLa. fordi Marcello selv ikke likte at det ble fotografert inne. Jeg arbeidet efter navnelister over folk som kjente, eller på en eller annen måte hadde vært i kontakt med Marcello. Disse menneskene gjorde meg igjen oppmerksom på andre som jeg burde snakke med. Et navn på min liste, Jon Fretheim, øyer, ville liksom stadig frem, og en dagjeg var på vei fra Iiillehammer til Otta, stanset jeg i øyer og spurte efter Fretheim. Nei, Fretheim var flyttet til Moelv. Neste gang jeg bilte fra Hamar mot Lillehammer stanset jeg i Moelv og spurte en dame i en tobakksbutikkom hun kjente Jon Fretheim. Ja, det er den nye læreren her. Hvor han bor? Nei, det visste hun ikke, men foreslo meg å bile et stykke tilbake og ut til noen nye kommunale boliger. Der bor flere lærere, og der vet de det sikkert. Jeg bilte litt ut av tettstedet mot disse kommunale boligene. Da fikk jeg se en mann komme ut av en villa. I det samme slo det ned i meg: Der er han! Det er Jon Fretheim. Jeg stanset og gikk inn haveporten og spurte: Unnskyld, er De Jon Fretheim? Det var han. Neste spørsmål: Har De på en eller annen måte noe med Marcello Haugen å gjøre? - Bli med inn, sa Fretheim. Det viste seg at han en gang Marcello var bortreist, hadde tatt to serier med fargefotografier fra interiørene på Svarga. Og jeg fikk anledning til å studere dem og låne dem. Idag er Fretheim rektor i Moelv, og jeg har igjen fått låne bildene til denne nye utgaven av boken. Det skjedde som sagt flere slike små merkelige ting; jeg skal ikke trette med å gjengi dem alle, men ta med et ganske interessant “tilfelle” jeg opplevde efter at boken var utgitt. Jeg hadde da hatt et problem hvor jeg ikke fant noen løsning. Spørsmålet var: hva var det for et råd Marcello gav keiser Franz Josef som var så betydningsfullt for den gamle keiser at han ville beholde Marcello som sin rådgiver? Og hvoffor ble han sendt “i dyp hem. melighet og under bevoktning av en livvakt”? Hvem sendte ham? Dette problem fortsatte å arbeide i meg, ogjeg ble liksom ikke kvitt det. En dag like før påske skulle Elsie, min kone, reise til fjells. I den anledning gikk hun innom en venninne i en stor Oslo-bok-handel for å få med seg litt påskelektyre. Da fikk hun det inn. fallet eller den impulsen, som hun hverken før eller siden har fått: å kjøpe en bok til meg også. Som gammel pressemann og kulturredaktør, og senere som forlegger er det å forære bøker til meg som å gi bakerens barn brød. Men som sagt, Elsie hadde spurt sin venninne om det var en bok jeg kunne ha glede av siden jeg skulle være alene hjemme. Venninnen foreslo en bok, og da jeg kom hjem, lå pakken på sengen min. Tenk å kaste bort penger på slikt, tenkte jeg og pakket ut boken. Den var engelsk, “The Spear of Destiny” - “Skjebnespy. det” av en Trevor Ravenscroft. Jeg tenkte: hva skal jeg med den? Jeg har hauger av uleste bøker. Men utpå kvelden tok jeg den frem og begynte å bla i den, og ble straks fengslet. “Skjebnespydet” handlet om et gammelt spyd som oppbevares i en glassmonter i Hofburgmuseet i Wien. Dette spydet ska] efter legenden være identisk med det spydet som den romerske soldat, Gajus Cassius, gjennomboret Kristus på korset med, slik det fortelles i Johannes.Evangeliet (19, 34-37). Gajus Cassius er senere blitt kjent under navnet Longinus, Spydbæreren, og det fortelles at han gikk over til kristendommen. Kristi blod ble som vi vet samlet opp og lever videre i de kristne legender om Gralen. Spydet ble tatt vare på av de første kristne menigheter og legendene vokste omkring det. D et het seg at den som eide det, holdt verdens skjebne i sine hender - pa godt eller ondt. Legenden skulle komme til å få sin frykteligste oppfyllelse i det 20. århundre, men det skal vi komme tilbake til. Historikere mener å kunne følge spydets historie gjennom århundrene. Konstantin den store, en av verdens mest gåteftille skikkelser, hadde Longinus' spyd i sin hånd i det avgjørende slaget utenfor Roma som gav ham herredømme over Romerriket og som førte til at kristendommen ble proklamert som offisiell religion. Spydet spilte senere en fremtredende rolle gjennom romerrikets foffalL Skikkelser som Theodosius hadde spydet i sin besiddelse, likeså den ville Marik, som gjorde krav på spydet da han plyndret Roma (410 e.Kr.) Den mektige vestgoter Theodorik fikk ved hjelp av spydet gallerne til å beseire de barbariske horder ved Troyes og drive hunneren Attila tilbake (452 e.Kr.>. Justinian følte seg alltid seiersikker så lenge han hadde spydet. I det 8. og 9. århundre fortsatte spydet å spille en skjeb. nesvanger rolle i historiens forløp. Spydet var våpenet i Karl Martell's hånd da han vant sin mirakuløse seier over arabernes hærmasser ved Potiers (732 e.Kr.) Uten denne seier ville Europa sannsynligvis bukket under for islams herredømme. Karl den Store hadde grumilagt hele sitt dynasti på besiddel-sen av spydet. Senere dukker det opp hos den legendariske Frederik Barbarossa. Spydets historie er mer detaUert enn dette, men det får være nok, for å antyde hva slags kienodium som oppbevares i Hofburg i Wien. 281 Før vi går videre, vil jeg gjerne ha sagt at Trevor Ravenscrofts bok lider under dårlig dokumentasjon og mangel på kildehenvisninger. Enkelte ting i boken er klart ukorrekte, men i store trekk er hans beretning riktig, og når det gjelder, som vi skal se, den “innskytelse” lesningen av hans bok gav meg i forbindelse med Marcello, så berøres dette ikke av hans eventuelle unøyak. tigheter forøvrig. Altså går vi videre: Det er høsten 1913. Den maktberuste keiser Wilhelm har som sin nærmeste rådgiver Richard Wagners svigersønn, den halvveis klarsynte og sykelig okkulte Huston Stewart Chamberlain. Han ble den viktigste forløper for nazismen. I sin berømte bok, Die Grundlage des Neunzehnten Jahrhunderts, skriver han at “den tyske ånd må stimulere de ariske folk i racemessig overherredømme og verdensherredømme.” Keiser Wilhelm trodde blindt på ham og hilste med ordene: “Det er Gud som har sendt Deres bok til det tyske folk og Dem til meg.” Chamberlain hadde meget inngående studert historien om Longinus' spyd, og rådet innstendig keiseren til å sikre seg denne makt-talisman. Sammen klekket de ut en innviklet intrige for å komme i besiddelse av spydet. Det skulle arrangeres en mektig nasjonal utstilling i Berlin. Planene fikk stor publisitet. Keiser Wilhelm inviterte den aldrende keiser Franz Josef av Østerrike til et statsbesøk i forbindelse med utstillingen. Samtidig ble det rettet en anmodning om å få udånt til utstillingen keiserrikets nasjonalskatter og relikvier, kroner, smykker, sceptere, sverd osv. inklusive “Skjebnespydet”. Keiser Wilhelm var fast besluttet på ikke å gi fra seg igjen det heffige spydet. Planen var at det skulle bli “s~ålet” fra utstillingen. Tysklands øverstbefalende, general Helmuth von Moltke, hadde gjennom sitt militære efterremingsvesen med stigende engstelse fixlgt disse planer, og våren 1914 besluttet han seg for å gripe inn. Keiser Franz Josefmåtte advares, men hvordan? General Moltke måtte være forsiktig så han ikke avslørte seg selv og sitt efterretningsvesen. Hvem kunne ellers ha Ijennskap til keiser Wilhelms og Chamberlains intriger hvis man ikke var klarsynt? Klarsynt! Vi vet at general von Moltke og hans hustru tilhørte den innerste krestsen omkring Rudolf Steiner. Og til denne kretsen hørte også på nøyaktig denne tid Marcello Haugen. I Ravenscrofts bok heter det bare at generalen “sendte en hemmelig note til keiser Franz Josef”. Fra før vet vi at Marcello Haugen i mai eller juni “i dyp hemmelighet og under bevoktning av livvakt” ble sent til den gamle keiser Franz Josef. Vi har ikke noe sikkert bevis, men det grenser til sannsynlig. het at det var den “klarsynte” Marcello som overbrakte keiseren sannheten om den nasjonale utstilling i Berlin og om den egent. lige hensikt bak anmodningen om utlånet av riksregaliene, og om at den tyske krigsmakts øverstbefalende fryktet at “Skjebnespydet” i den tyske keisers hender ville hisse ham opp til åbegynne den krigen alle fryktet. Keiser Wilhelm på sin side var blitt underrettet av sin ambassadør i Wien om at keiser Franz Josef åpenbart var villig til ålåne ut det tyske keiserrikes gamle skatter. Han ble deffor meget forbauset over at han en tid senere mottok et kort brev fra keiser Franz Josef med avslag. Han fikk aldri vite hvem som hadde krysset hans planer. Hvis denne sammenheng er riktig, har jeg også fått den siste brikke til å falle på plass: min kones “impulskjøp” i bokhandelen. La oss kort foffølge “Skjebnespydet” videre. Det var ikke bare Chamberlain som hadde studert dets historie. I årene før den første verdenskrig, var det en ung mann som stod timevis i dyp meditasjon foran Longinus' spyd i Hofburg. Gutten het Adolf Hitler. Da Hitler mange år senere marsjerte inn i Østerrike, ble en SS-avdeling sendt direkte til Hofburg for å sikre seg spydet. “Skjebnespydet” ble oppbevart i en bunker i Nurnberg under hele krigen. En av USA's betydeligste og mest farverike ledere under den 2. verdenskrig, general Patton, var historiker, interesserte seg bl.a. for Den hellige Gral, og han kjente legenden om Longinus spyd. Da han efter invasjonen stod med dette maktsymbol i hendene, fortelles det at han var dypt beveget. Han var den eneste amerikanske general som forstod hva det betydde at USA nå var eier av “Skjebnespydet”. Og mens han stod med spydet i sine hender, uttalte han til sine adjutanter disse gåteftille ord at menneskeheten nå står foran den ondeste periode i jordens historie. De som stod omring ham undret seg over hva som kunne være ondere enn den nå slagne Hitler og hans redselsregime. Amerikanske soldater fra 3. divisjon stod vakt utenfor bunkerens massive ståldører, hvor spydet ble oppbevart da amerikanske fly slapp de første atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Atomalderen var begynt. Idag er “Skjebnespydet” tilbake i sin glassmonter i Hofburgmuseet i Wien. *** “Fortrolige” meddelelser Her følger noen eksempler på de stensilerte fortrolige meddelelser Marcello Haugen sendte eller gav sine klienter. Den litt hemmelighetsfille private karak ter han omgav dem med, hadde den psykologisk riktige virkning at de enkelt~ følte seg personlig ivaretatt. Dette at meddeletsene ikke ma~te v's'es til andr~ hadde selvfølgelig også den praktiske fordel at ingen behøvde å Oppleve skuffelser over at ogsa andre fikk de samme fortrolige meddelelser. Men også selve hemmeligholdelsen var for Marcello Haugen et poeng i seg selv, han talte alltid tavshetens verdi - dette å lukke verdiene inne i seg - ikke plapre ut med dem. Privat meddelt Jeg ville gjerne gi Dem noen enkle sympatiråd og ber Dem utføre disse i taushet, i tillid og enfoldig god tro til at alt går godt. Drikk helst varmt vann en tid nu fremover, men mer eller mindre efter eget befinnende. Ikke som medisin, men som næring for legeme, så drikk the av: (På den åpne plassen føyet Marcllo Haugen til de individuelle oppskriftene). Bland disse sorter nogenlunde likt sammn, oppvarmes til kokepunktet, trekkes deretter 10-15 minutter til brun the - ikke sort av farve, siles og drikkes vann. Drikk 2-3 kopper daglig, helst før maten i 14 dager med ca. 8 dagers opphold osv. Begynn med 1/4 kopper eller mindre den første ti& Urtene kan benyttes gjentagende, når litt nytt tilsettes. Hvis De føler uvilje mot blandingen av urtene som the, så drikk the av en og en urt og tilsett en urt hver tredje eller femte dag og tilsett den urt De føler uvise for sist eller drikk den for seg selv alene. Skriv av navnene på urtene, ikke legg frem denne seddel. Hvis ikke alle sorter urter fås kjøpt nu så bruk de sorter som fås kjøpt inntil videre. Søk lege som vanlig, men la vår forbindetse være helt privat Taushetens styrke kan og bør omdannes til legemlig velbefinnende gjennom selvstendig tro og tillid. Utfør disse øvelser i taushet og som en hellig handling. Privat og personlig Betraktninger over andedrettet Det er få mennesker som forstår å benytte åndedrettet på riktig måte og enda færre som omsetter sin kunnskap om åndedrettet i daglig praksis. Riktig utført åndedrett skaper velvære i vårt legeme og likevekt i vårt sinn. Vår innstilling ovenfor legeme, sjel og ånd, er avhengig av opprinnelig og riktig utført åndedrett. Belønningen er en normal spirituell inspirasjon. Forsøk å utføre følgende praktiske åndedrettsøvelser. øvelse 1. Hver morgen: Sitt rolig med ansiktet vendt mot øst. La hendene hvile på knærne. Ryggraden rett. Lukk lebene og pust sakte inn gjennom nesen inntil lungene er godt oppblåste. Hold nå åndedrettet en kort stund, uten anstrengelse, hvoretter åndedrettet slippes langsomt ut. Denne øvelse gjentas ca. 12 ganger. Øvelse 2. Ferdig med første øvelse så strekk og avstiv alle musklene som etter en god søvn. Øvelse 3. Stå oppreist. Ta et fullt og dypt åndedrett og behold det og foreta da med vilje en hurtig sammentrekning av underlivsmusklene, derved ledes den sammenpres. 286 sede luft inn i alle indre organer. Således kan alle organer i underlivet og bekkenåpningene styrkes og renses så de lettere utfører sin hensikt til vårt velbefinnende. Foreta disse øvelser minst 3 ganger daglig. La dype åndedrett bli en vanesak. Øvelse 4. Under sådanne øvelser så forbind ditt sanne selv med det høyeste i deg og med et eller annet uttrykk som vil skape andakt, for eksempel: (Det høyeste ånder inn i meg livets ånd fra Faderens ubegrensede gavmildhet.) Hvilkensomhelst sånn uttalelse vil skape en følelse av Almaktens nærvær, styrke og kjærlighet. Strengt privat meddelt Tro Ideen om at vår tro bare har noe med våre religiøse erfaringer å gjøre er ikke riktig. Tro er en evne i vårt sinn og finner sitt fullkomne uttrykk i den åndelige natur, men for å utdype hele troens karakter, må den utvikles i alle sine stadier. Tillitsfullhet er kun en form for tro, -å tro på - er et annet uttrykk for tro. Ved en analyse av den del av menneskets bevissthet, kan vi lokalisere dette at tro pa som tilhørende vår mentalitet og som arbeider i vårt tankerike, uten forbindelse med åndens indre substans hvor sann tro har sitt opphav. I likhet med de andre evner i mennesket har tro et senter i legemet hvorigjennom det arbeider og har sin åndelige tros makt. Fysiologer kaller dette senter for pinealljertelen og lokaliserer denne kjertel i den øvre hjerne. Under meditasjon over denne kjertel skapes lys i vårt indre sinn, og mennesket vet i dette øyeblikk mer, enn det kan forklare i ord. Kun de mennesker som har styrket denne indre evne kan fornemme de vidunderlige uoppdagede muligheter i mennesket. Når vi kun reflekterer over troen i vårt intellektuelle rike er resultatet sedvanligvis kun fordelaktig for dem som bruker hjernen fordi de alltid er begrenset innen den lov som kun intellektualiteten innebærer og bestemmer. Det er kun når tro utøves i dyp åndelig bevissthet uten objektive intellektuelle stengsler for den spontane livs-utfoldelse, at troen finner sin rette harmoni og under kosmisk lov bringer et resultat som overgår all vår forstand og er uten variasjon eller skuffelse. Taus og daglig innstilling i vårt sinn. Leses ofte. Privat meddelt Jeg følger min innskytelse og sender Dem noen betraktninger. Det er forståelig at vi til tider kan være mismodige og føle oss nedfor i sinn, men la oss nu allikevel forsøke og til tross for alle ting, å gå opp i hver dag og hver stund som om hvert øyeblikk bragte oss mere sannhet og sunnhet, mere styrke og mere livsglede. Dette med livsglede har en eiendommelig og velsignet virkning på det menneskelige legeme og sinn når man riktig kan forstå å innstille i seg gleden over selve livet, over det liv som hver enkelt av oss har fått som nådegave, men som vi allikevel ikke helt kan begripe, gjennom forstandens vesen. Derfor la oss ikke tankemessig gå så meget opp i det som vi savner, men gjennom tro og tillit beundre livets vesen slik at der gjennom denne umiddelbare beundring uten tanke kan tilflyte oss fornyet sunnhet, fornyet kraft til legemet, fornyet styrke til sjelen og fornyet glede over livet - og slik hver stund. La oss huke at vi vokser i de ting og situasjoner som vi priser, gleder oss over og beundrer. La oss ikke vente med å være glade inntil vi synes det virkelig er noe å glede oss over. La oss forsøke å oppelske glede over det “Intet” hvorav alt er skapt og hvorav vi er en liten enhet. Beundring er en vidunderlig gave. Beundring gir ikke rom for kritikk~ Beundring gir ikke rom for religiøs, sekterisk klassifisering, heller ikke for moralske dommer eller materiell innstilling i det menneskelige sinn. Beundring åpner veien til det som i vår tid er det største - til kjærlighet. Til ren opphøyet kjærlighet uten egoistisk begjær. Kjærlighet av kosmisk art ogenhet, er evig skapende. Opphøyet kjærlighet er det lys som skinner i mørket. La oss oppta smerten i oss selv og gi verden kun av vår fred. Taus og daglig innstilling i vårt sind. Leses ofte Privat meddelt Takk for Deres vennlige meddelelse. Det er meg en glede å høre fra Dem. La oss gjennom tillitsfull tro atter og atter forméne at alt blir godt, så De igjen gjennom sunnhetens kraft og sjelelig styrke finner glede - livsglede. For å oppnå dette må vi dag for dag og stund for stund alltid være oppmerksomme på dette og bekrefte denne formening gjennom takknemmelig glede og tro at så skjer. Troens kraft er en vidunderlig gave, som riktig benyttet kan være oss til stor hjelp i alle ting helt inn i det legemlige befinnende. Men troen må besta i en umiddelbar frigivelse av de forestillinger som binder oss, således at man kan føle seg fri og ubunden av sine tankeforestillinger og gjennom gleden få den urvanne som forbinder oss med den kosmiske innstilling. Når vi føler oss fri og ubunden i sinn og tanker tar vi under dype andedrett “Livsgleden” inn i vårt vesen uten triste tanker, men kun gjennom gleden over “Livet” som er gitt oss som en hellig gave. Taus og daglig innstilling i vårt sinn. Meditasjon Hva kjærligheten til det Gode gjør for oss Hva er mental innstilling? Det er måten du føler på til ditt hjem - dine venner og til verden i sin alminnelighet. Hva du gir til dem kommer tilbake til deg som en god eller dårlig situasjon. Den store hemmelighet ved dette er at det gode i alt har verdi for det beste i deg. Føl kjærlighet til ditt arbeide, og arbeidet vil lønne deg. Føl kjærlighet til menneskene og vennekretsen vokser. Send gode tanker til alle, og tankene vil komme tilbake til deg med interesser. Søk efter det gode i alle mennesker, og menneskene vil finne det gode i deg. Ikke vent med å skape gode tanker, og du vil vokse i styrke og fremgang og forkorte veien til ditt hjertes ønsker. Livsveien er lykkeligere når dine gode tanker har brolagt veien. Verden hungrer efter vennskap, led veien og du vil finne veien i deg selv. Her ligger skattene skjult. Søk dem opp og gjør dem til dine egne og praktiser dem selv. Du vil erfare den første frukt i deg selv og i ditt arbeide.