første del | her under er del tre- bestående av 2 kapitler- av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen
Kapittel 5
Ånder på Jordplanet
(Spirits of the Earth Plane)
Så kom den tid, hvor jeg kunne forlate Håpets Hus. Sterk og velutrustet, som jeg var blitt av min nye underbevissthet, var det min hensikt å begi meg av sted for å fullbyrde min utsoning på jordplanet og i de lavere sfærer, som mitt jordiske liv hadde vært nedsenket i.
Det var gått et halvt snes (dvs.10, et snes=20) måneder siden min død, og jeg var blitt så frisk, at jeg kunne bevege meg fritt og uhemmet over jordplanets store sfærer. Mitt syn og mine andre sanser var nå så utviklet, at jeg kunne se, høre og tenke klart, og lyset omkring meg var nå som en blek skumring, eller snarere som et svakt daggry. Etter at mine øyne i så lang tid hadde vært vendt til mørket, var dette dempede lyset meget velkomment, men jeg lengtes dog etter det fulle dagslys; det bleke gryningslys ble etter hvert som tiden gikk meget ensformig og trykkende.
Disse områder, som ligger i jordplanets tredje krets, eller rettere den første sfære, kalles "Skumringens Land", og hit kommer de ånder, som har vært for egoistiske og materialistiske til at deres sjeler kan nå et høyere åndelig utviklingstrinn. Det ligger dog et trinn over jordplanet, hvis spøkelsesånder er bundne til deres tidligere jordiske bosteder.
Mitt arbeide skulle begynne på selve jorden på de steder, som verdslige mennesker kaller forlystelsessteder, skjønt intet er så flyktig og nedverdigende som de forlystelser jorden kan by på.
Nå erfarte jeg verdien av den undervisning jeg hadde fått i Håpets Hus. Det som engang var de største fristelser for meg betydde nå ingenting. Jeg viste hva slike gleder byr på og den pris man må betale for dem, og når jeg hadde å gjøre med en dødelig i min gjerning, var jeg så godt åndelig rustet mot fristelsene, at jeg ikke engang var lysten på å søke den tilfredsstillelse, som disse sjeler ikke var hevet over.
Det er få mennesker på jorden som vet, at ånder for en tid kan ta dødelige menneskers legemer i besittelse, som om det jordiske legeme tilhørte den diskarnerte og ikke den inkarnerende ånd. Mange tilfeller av såkalt midlertidig sinnssyke (den kan også være vedvarende) skyldes en makt, som besetter de lavere ånder og setter dem i stand til å ta menneskelige legemer i besittelse for å tilfredsstille et eller annet lavt begjær. Inkarnerende ånder med en svak karakter eller mindre motstandskraft blir ofte ofre for slike lavtstående diskarnerte ånder, og det skal i mange tilfeller en veldig viljestyrke til for å holde dem borte - eller sagt på en annen måte: å holde hjernen klar, når en besettelse av en diskarneret ånd er under oppseiling.
Det verk jeg nå er i ferd med, ser antagelig like så merkelig ut for dere, som det gjorde for meg, før jeg ble opplyst om de faktiske forhold i Håpets Broderskap, som arbeider i den åndelige verden og har til formål å hjelpe alle som er i nød. Håpets Broderskap er i virksomhet overalt og i alle sfærer, og dets medlemmer finnes i de laveste og mørkeste sfærer, til de aller høyeste, som omgir jorden og strekker seg inn i solsystemets sfærer. Broderskapet er som en umåtelig kjede av ånder, hvor de laveste og mest ydmyke vesener alltid hjelpes og beskyttes av dem, som står over dem i åndelig utvikling, og som er dem nærmest.
Når det var påkrevd å hjelpe en eller annen dødelig eller ulykkelig ånd, ble det sendt bud til Broderskapet, og den av brødrene, som måtte antaes å være best egnet til å utføre vervet, ble sendt av sted.
Som oftest hadde et slikt menneske, som hadde bruk for hjelp, ubevisst oppsendt en lengsel etter hjelp og styrke for å kunne motstå en eller annen fristelse.
Dette var i seg selv en bønn.
Og en slik bønn blir hørt i den åndelige verden som et skrik fra jordens barn. Det appelleres da til slike i den åndelige verden, som selv engang har vært jordens sønner eller døtre.
Nå kunne det hende, at den som kjempet sin kamp mot fristelsene var en slektning eller en kjær venn til den ånd, som ble sendt til unnsetning. Vårt verv var da å følge og kontrollere den vi ønsket å hjelpe, til krisen var overstått. Vi pleide ved slike anledninger å identifisere oss så inderlig med den, vi var sendt ut for å hjelpe, at vi en tid virkelig delte alle de tanker og følelser som oppsto i vedkommendes bevissthet, slik at våre tanker gikk inn og tok bolig i den annens sjel under en slags dualistisk eksistenstilstand, hvor vi kunne inspirere ham eller henne med gode tanker. Men det påførte også oss hjelpere store lidelser og engstelser fra det menneske, hvis tanker ble til våre. Og på den måten skjedde det, at vi på ny gjennomlevde et kapittel av de kvaler og lidelser, vi engang selv hadde hatt, da vi vandret på jorden. Det kunne ikke unngås, at den inkarnerende ånd - altså det menneske vi skulle hjelpe -følte vårt sinns sorgfulle tilstand, slik at han eller hun fikk inntrykket av ting, som vi hadde gjort i vårt jordiske liv, og mente det var gjort av dem selv på et eller annet glemt tidspunkt, og som nå kom til dem som en levende drøm, de dog ikke kunne forbinde med virkeligheten.
Denne kontroll eller overskygning av et menneske på jorden ved åndelig intelligens, anvendes på mange måter, og de som ubesindig åpner seg for den, enten ved et sorgløst og slett levesett eller også av nysgjerrighet for å utforske mysterier, som overgår deres forstand og fatteevne, blir ofte hjemsøkt av lavere ånder, som oppsøker jordplanet, og som utnytter dem i en slik grad, at de blir viljeløse redskaper for deres lavere instinkter og slik bruker det menneskelige legeme etter behag.
Mangen mann eller kvinne med en svak vilje, og som ellers i rene omgivelser fører et eksemplarisk liv, kan trekkes ned i synd og skitt ved slike lavtstående ånders innvirkning. Og slike synder er de naturligvis kun delvis selv ansvarlige for; men det har deres verdslige omgivelser jo ingen mulighet for å sette seg inn i, da vitenskapen ikke beskjeftiger seg med slikt.
Slike onde ånder, som frister og bruker et menneskes organisme, vil få et forferdelig regnskap å avlegge; det er så fryktelig at mennesker ikke riktig har betingelser for å fatte det. Ved bevisst å synde på denne måten og også trekke andre med seg i fallet, nedsenker de seg selv til en dybde av elendighet og grufull lidelse, som det skal mange århundrer til, - for atter å befri dem for.
Jeg har i mitt arbeide ofte måttet spille en kontroll-ånds rolle. Jeg ble sendt i denne egenskap for å spille en dobbeltrolle, idet jeg ikke alene skulle påvirke mennesket på jorden med en anelse om de fryktelige følger, det utsatte seg for ved å gi etter for synden, og jeg skulle samtidig påvirke den lavtstående åndelige intelligens, så at den ikke fikk utført det som den hadde til hensikt å gjøre. Men jeg skulle også med min sterke viljekraft reise en skranke og holde dem tilbake, som ville lede menneskebarnet i fristelse.
På den tid ante jeg intet om, at ansvaret ikke utelukkende var mitt, når det gjaldt å holde slike menneskelige vesener uskadde og utenfor fare, altså dem jeg var sendt for å beskytte; jeg gjorde imidlertid den erfaring, at jeg kun var det siste ledd i en lang kjede av vesener, som alle på samme tid var til hjelp. Ethvert vesen sto et trinn i åndelig utvikling over sin protegé (yndling), og enhver skulle styrke og hjelpe dem, som var nærmest og sto lavere, hvis det skulle skje at motet sviktet og vedkommende derved også kom til å svikte sitt hellige verv
Den rolle, som var tildelt meg, skulle også tjene til å dyktiggjøre meg eller være en læretid for meg, idet den skulle lære meg selvfornektelse og oppofrelse, på bekostning av min egen bekvemmelighet, for å hjelpe en annen som var i nød.
Min stilling som ånd på jordplanet gjorde meg nyttig, idet jeg kunne sette en materiell kraft inn mot fristende ånder i en atmosfære, hvor en mer forfinet ånd ville være uskikket eller dårlig utrustet til å trenge inn. Jeg, som var jordbunden, kunne komme i nærmere kontakt med de menneskelige vesener, enn en åndelig mer fremskreden ånd hadde betingelser for.
Når et menneske jeg kontrollerte sov, kunne jeg ved hjelp av drømmer få vedkommende til å føle alt det samvittighetsnag og den redsel, den vemmelse og frykt jeg selv hadde erfart, fordi jeg i tidligere tider hadde gjennomgått det hele; og det måtte jeg nå gjenkalle meg i fryktelig sjele-angst.
Alt dette lot jeg vedkommende, som jeg skulle beskytte og verne om, se i drømmer. Og når han våknet, innvirket jeg slik på hans sinn, at han ble minnet om nattens onde drømmer. Alle mine følelser og de derav følgende lidelser, ble overført til hans sinn både dag og natt, inntil han var påvirket i en slik grad, at han klart så hvilke konsekvenser hans syndige handlinger ville føre med seg, hvis han gjennomførte dem.
Disse spesielle erfaringer skal jeg ikke dvele lengre ved nå; for det er mange på deres side av livet, som er fortrolige med dem. Jeg vil kun si, at jeg vendte tilbake fra min misjonsgjerning i bevissthet om å ha reddet mange fra de fallgruver, jeg selv i min fortid var falt i, og derved tildels hadde sonet mine egne synder. Atskillige ganger ble jeg sendt ut på misjonsgjerning, og hver gang vendte jeg tilbake med gode resultater.
Og her vil jeg slutte denne del av min beretning, men først vil jeg uttale:
Når mitt fremskritt i den åndelige verden gikk så hurtig, at det vil overraske de fleste som kjenner min tilstand ved inntredelsen i livet bak graven, og når jeg atter og atter motsto de fristelser som møtte meg, da tilkommer æren for det ikke meg, men den som sendte sin vidunderlige hjelp og trøst, som var gjennomtrengt av utholdende og uforanderlig kjærlighet. Den kom fra min gode engel på jorden, henne hvis skjønne bilde alltid kom mellom meg og alt ondt, jeg møtte og stiftet bekjentskap med.
Hvor alle andre forgjeves ville ha talt til meg og advart meg, lyttet jeg alltid til hennes røst og vendte meg fra det som er lavt og motbydelig.
Når jeg ikke hjalp en eller annen, som enda befant seg i et jordisk legeme, sendtes jeg av sted for å virke blant de ulykkelige ånder på jordplanet, som vandret rundt på samme måte som jeg selv engang hadde gjort. Og til dem kom jeg fra det store Håpets Broderskap, bærende i min hånd det svake, stjerneformede lys, som er denne ordens symbol.
Dette lys kunne som oftest fordrive mørket omkring meg, og jeg kunne da se de ulykkelige ånder bøye seg mot jorden, to eller tre sammen, eller også synke sammen i hjelpeløshet og elendighet i et hjørne. Men de var alt for håpløse og ulykkelige til å fatte noe som helst
Overfor slike sjeler var det mitt verv å forklare, at det fantes et Håpets Hus, hvor de kunne bli brakt bort. Jeg fortalte at jeg selv hadde vært der. Videre forklarte jeg dem, hvorledes de ved å hjelpe andre kunne hjelpe seg selv og høste glede og takknemlighet fra dem, som var enda verre stilt.
Hver lidende sjel fikk utlevert en individuell legende balsam, for alle gjerninger og alle virkningene, som gjerningene har etterlatt seg, er forskjellige for de forskjellige sjeler; derfor var deres synder også forskjellige, så vel som motivene. Og derfor måtte den legende balsam, som skulle lindre deres lidelser, også være individuell.
bildet er symbolikk for alle de "hjelpende armer" en "skytsengel" kan bruke fra de høyere åndelige plan ved å trekke energi/hjelp "ovenfra og ned".
Kapittel 6
Morgengryets land – Kjærlighetens gaver – Dalen av selviskhet – Landet av uro – Gniernes land - Gamblernes Land
(Twilight Lands ‑ Lover's Gifts ‑ The Valley of Selfishness ‑
The Country of Unrest ‑ The Miser's Land ‑ The Gambler's Land)
Når mitt arbeide på et eller annet sted var ferdig, vendte jeg vanligvis tilbake til Skumringens Land for å hvile i en annen stor bygning, som tilhørte vårt broderskap.
Den minte meget om den første jeg har omtalt, den var bare ikke så mørk i utseende og heller ikke så naken og trist. Belønningen for våre anstrengelser var et lite værelse, som tilhørte den som tok det i besittelse. Jeg hadde i mitt værelse en stor skatt: et deilig bilde av min elskede.
Det lignet dog mer refleksen av hennes bilde i et speil, for når jeg så utholdende på henne, pleide hun å smile tilbake til meg som svar, som om hennes ånd var seg mitt blikk bevisst. Og når jeg veldig gjerne ville vite hva hun arbeidet med, forandret maleriet seg - så jeg kunne se hva hun beskjeftiget seg med eller gjorde.
Dette så mine åndsfeller som et stort og vidunderlig privilegium. Og det ble vist meg, at det var like så mye resultatet av hennes kjærlighet til meg og hennes tankers stadige fokus hos meg, som det var mine egne anstrengelser for å forbedre meg.
Det ble siden forklaret meg, hvordan det levende bilde var blitt skapt. Det skjedde på den måten, at bildet først ble anbrakt over astralplanets lysvirkning og deretter projisert inn i dets ramme i mitt rom. Yterligere forklaringer på dette fenomen kan jeg ikke komme inn på i denne bok, for man har ingen betingelser i deres verden for å kunne forstå det. Hvis dere, som leser dette, var her hos oss, så ville det være overflødig å forklare, for så viste dere det selv.
En annen gave fra min elskede var en hvit rosenknopp, som aldri visnet eller falmet. Jeg satte den i en liten vase foran meg, og den fortsatte å holde seg frisk og duftende. Den var for meg et sinnbilde på hennes kjærlighet til meg.
Derfor kalte jeg den alltid for min hvite rose.
Jeg hadde i lang tid lengtes etter en blomst. På jorden var jeg så lykkelig med blomster, og siden min elskede la blomster på min grav hadde jeg ingen slike sett.
Det var ingen blomster der hvor jeg oppholdt meg nå, ikke så meget som et blad eller et gresstrå, og langt mindre et forkrøplet tre eller en busk, for den golde, tørre jordbunn på dette sted hadde vi selv skapt i vår egoisme; derfor kunne den ikke yte oss noe, hverken blomster eller grønne planter.
Da jeg under et av mine besøk hos min Hvite Rose fortalte henne, hvor naken og gold den jord var, som jeg vandret på, bortsett fra maleriet av henne selv, som var meg til usigelig trøst i mine ensomme stunder (jeg kunne jo kun meddele meg til henne ved å skrive gjennom hennes hånd), bad hun i sin kjærlighet til meg og med hele sin sjels varme lagt i bønnen, om at det måtte bli gitt meg en blomst fra henne. Og den bønn ble hørt. Den hvite rosenknopp ble av en av mine åndevenner brakt til mitt værelse og etterlatt der, for at jeg kunne gledes ved den, når jeg vendte tilbake fra jordplanet og fra mitt besøk hos henne.
Akk, alle dere som har blomster i overflod på deres skjønne jord, sett pris på det dere har! Dere kan neppe fatte hvilken glede denne blomst gav meg, eller hvor meget jeg skattet den og hennes bilde og de elskelige ord, hun engang skrev til meg. Alt hva hun har gitt meg, fører jeg nå med meg fra sfære til sfære, etter hvert som jeg hever meg mot lyset.
Fra dette Skumringens Land foretok jeg mange dagsreiser og opplevde å se mange fremmede og forskjellige områder. Men alle bar de preg av et goldt og ørkenaktig utseende.
Et sted var det for eksempel en stor dal med grå steiner omkring en stor naken høyde eller fjell. Over det var kun den dunkle skumringshimmel. Heller ikke her var det noen som helst vegetasjon, farver eller klarhet. Det var kun de store, grå steiner og den golde jords trøstesløshet.
Beboerne på dette sted var slike, som utelukkende hadde levd et selvisk liv og lukket deres hjerter for all uegennyttig kjærlighet mot andre. De hadde kun levd for å vinne ære og søke egne fornøyelser – og dette til deres egen fornedrelse. Det de var omgitt av var deres egen golde hårdhet.
En stor skare av denne trøstesløse dals beboere vandret urolig omkring. De var så opptatt av seg selv, at de hadde mistet evnen til å se noe annet.
Disse ulykkelige mennesker var usynlige for hverandre, og det fortsatte de å være, til den tid kom hvor de begynte å tenke på andre med ønsket om å gjøre noe godt, utover hva som angikk dem selv. Og når denne tanke oppsto i deres bevissthet, dros de mot hverandre og kunne da etter hvert se, at de ikke var alene, men mange. Og da lærte de, at de ved deres anstrengelser for å hjelpe hverandre, også hjalp seg selv, og de merket at egoismens lenker litt etter litt slapp.
Bakenfor denne dal kom jeg til en stor, tørr og sannet landstrekning med sparsom vegetasjon, hvor beboerne noen steder var begynt å anlegge små hager uten for deres boliger. Visse steder var husene klynget så tett sammen, at de dannet landsbyer.
Men alt bar preg av dette trøstesløse og heslige utseende, som skyldtes beboernes åndelige fattigdom.
Dette var også et egoismens og begjærlighetens land - dog ikke med en så fullstendig likegyldighet over for andres følelser som i den nevnte grå dal - derfor søkte de til en viss grad å nærme seg hverandre i et slags kameratskap.
Mange av dem var kommet fra den grå dal, men de fleste var kommet direkte fra jorden, og nå kjempet de stakkars sjeler for å stige en smule høyere. Og hvor som helst dette skjedde, og det ble vist god vilje til å overvinne egen egoisme, begynte det så smått å gro tynne gresstrå og enkelte lave busker opp, frem av den tørre, sannete jord, som omgav deres boliger.
Det var slik noen elendige hytter, som var i dette land, og beboerne var lurvete og frastøtende folk, som lignet landstrykere og tiggere. Og dog hadde mange av dem vært blant jordens rikeste forgrunnsfigurer i det såkalte gode selskap og hadde nydt alt, hva luksus kunne gi dem. Men nettopp fordi de hadde anvendt deres rikdom alene på seg selv for å pleie deres egne fornøyelser, og gitt andre de usle brødsmuler fra deres egen rikdom, og som de neppe la merke til - nettopp derfor befant de seg nå i Skumringens Land, fattige på sjelens sanne åndelige rikdom, den rikdom som kan erverves i jordelivet så vel av fyrsten som av tiggeren, bare man selv vil rekke hånden ut for å få disse åndelige goder. Men de - være seg fyrste eller tigger - som har ofret nestekjærligheten på egenkjærlighetens alter, de må vandre gjennom Skumringens Land, hvor alle er helt fattige.
Beboerne i dette land kranglet og sloss nesten alltid, og beklaget seg over at de ikke var blitt rettferdig behandlet, men var blitt anbrakt på et så usselt sted tross de store stillinger de hadde inntatt i samfunnet, da de levde på jorden. De kritiserte andre og gav dem skylden for at de nå hadde det så tøft, og de forlangte at andre skulle lytte til deres historier om, hvor dårlig de var blitt behandlet.
Andre beskjeftiget seg med deres jordiske livs planer, og de forsøkte å få deres tilhørere til å tro, at de hadde funnet en måte (på bekostning av andre), som kunne gjøre ende på dette kjedelige liv. Atter andre utklekte planer - og forsøkte å gjennomføre dem - til skade for andre beboere, hvis planer derved ble spolert, da de gikk på tvers av de andres.
Slik var tilværelsen i dette tristhetens og uroens ulykkelige land.
Alle som ville lytte til meg, fikk noen håpets ord eller en oppmuntrende veiledning, som kunne tjene til å gjøre dem begripelig, på hvilken måte de kunne komme ut av denne mørke tilværelse og inn i lysere tilstander.
Så forlot jeg Skumringens Land og kom inn i Gniernes Land. Det er et sted som er overlatt dem, hvis tankevirksomhet utelukkende er blitt til samlermani. Det er ikke mange som har sympati for den virkelige gnier; det har kun de som deler den altoppslukende lyst til å samle sammen, kun for fornøyelsens skyld.
I dette land var beboerne merkelige krokete vesener med lange klolignende fingre, med hvilke de skrapte i den sorte jordbunnen som rovfugler. Det var gull de søkte etter. Nå og da løntes deres anstrengelser, og når de hadde funnet noe, puttet de det de hadde funnet i små poser, som de bar på deres bryst, for at de skulle ligge nærmest ved deres hjerter, som det av alle ting i verden, var dem mest dyrebart.
Som oftest var de ensomme vesener, som instinkt -messig unngikk andre av frykt for å bli frarøvet deres kjære skatter.
Her var det intet for meg å gjøre. En ensom mann lyttet til meg et øyeblikk, men enda før jeg var halvt ferdig med å forklare ham en brøkdel av det jeg hadde på hjerte, vendte han seg om og fortsatte sin jakt etter skatter. I hemmelighet passet han på meg inntil jeg var gått. Han var redd for at jeg skulle finne ut noe om det, han hadde funnet.
De andre jeg traff, var så opptatt av deres søking, at de overhodet ikke bemerket min eksistens.
Så forlot jeg dette mørke land.
Fra Gniernes Land dro jeg ned i en mørk sfære, som i virkelighet sto under jorden i åndelig utvikling.
Stedet her hadde meget tilfelles med Uroens Land, men beboerne her syntes dog å stå på et lavere utviklingstrinn, og de hadde et mer rått utseende.
Her ble det intet forsøk gjort på å dyrke jorden, og den himmel som hvelvet seg over dem, var mørk og trist, nesten som om det var natt. Det var kun såpass lys, at beboerne var i stand til å skjelne gjenstandene og se hverandre, men kun på ganske kort avstand.
Mens det i Uroens Land bare var utilfredshet og misunnelse, var her heftige krangler mellom spillere og drankere, bedragere og svindlere av enhver art. Det var innbruddstyver, og i det hele tatt var beboerne ånder av lastefulle mennesker fra de laveste til de mest slepne individer det finnes på jorden. Alle, hvis instinkter var forbryteriske, utsvevende og selviske, og som hadde lave tilbøyeligheter, var samlet her i denne mørke sfære. Dårlig selskap og dårlige kammerater og omgangsfeller, da de levde på jorden, hadde ført dem ut i slik fordervelse, at de ikke kunne frigjøre seg for tilbøyelighetene, men tok dem med seg ut over døden og graven.
Det var denne klasse ånder jeg var blitt sendt til; for tross alt var det noen blant dem, hvor man hadde et håp om at ikke all godhet og følelse av rettferdighet og andre gode egenskaper var utelukket, når en røst fra en høyere sfære lød til dem i deres fortvilelses ørken. Hvor denne røst kunne bli hørt og mottatt positivt, var det håp om å føre dem tilbake til et bedre oppholdssted.
De elendige hus og boliger i dette land var ofte store og rummelige, men de bar alle preg av møkk, råttenskap og forfall, så man trakk seg vekk og tilbake fra det. De hadde en del likhet med store hus, som engang har vært fine palasser men nå er tilholdssteder for beboere, som med deres adferd har forurenset alt, hva som engang var vakkert og godt.
Her var det store, øde landstrekninger med få spredte og elendige hus, eller bare hytter, og andre steder var det bygninger og beboere sammenhopte i skumle etterligninger av de store byer på jorden, men overalt hvor man vendte seg var det urenhet, smuss og elendighet. Ingen steder kunne man se noe som helst av ting eller gjenstander, som kunne fryde øyet. Det hele var én stor trøstesløshet, skapt av de mørke vesener som bodde her.
Mellom disse fornedrede innvånere vandret jeg nå med mitt lille stjerneformede lys, som flakket som en svak lysstråle i mørket hvor jeg beveget meg. Dette svake lysglimt manifesterte seg dog som en håpets stjerne for dem, som ikke var så forblindet av deres egoistiske lidenskaper og annet ondt, at de ikke kunne oppfatte det.
Hist og her traff jeg noen, som satt sammenkrøpne i en inngang eller lente seg opp av en mur. Andre steder fant jeg folk, som satt i mørke, elendige værelser. Det var noen, som hadde styrke til å heve seg så mye, at de kunne se mitt lille lys og lytte til mine ord, og som deretter ville slå inn på en bedre vei - den som førte tilbake til høyere sfærer, hvorfra de var falt på grunn av deres synder. Det var også noen i blant dem, som var såpass i stand til å bevege seg, at de sammen med meg kunne hjelpe andre fremad. De kunne dog ikke rive seg ut av bevisstheten om deres egen sørgelige tilstand, men dette skjerpet lengselen etter å nå frem til noe høyere og lysere, enn den elendighet de befant seg i.
Og dette var det første skritt fremad og opp. Det neste var å hjelpe andre, og det ville snart skje.
Under mine vandringer gjennom dette land kom jeg en dag til utkanten av en stor by, som lå ensomt midt på en stor slette. Jordbunnen var sort og tørr og hadde meget til felles med de store slaggdynger, man ser omkring fabrikker og jernverk i jordens industri -områder. Her kom jeg til noen falleferdige små hytter, som liksom dannet en slags grense mellom byen og den øde slette. Jeg sto stille et øyeblikk, og mitt øre oppfanget lyden av kjefting og skrål fra en av hyttene. Min nysgjerrighet fikk meg til å nærme meg for å se hva striden dreide seg om, og om det eventuelt var noen jeg kunne hjelpe.
Der inne var et stort, klumpet bord, som fylte hele det rom jeg trådte inn i, og rundt om bordet satt vel omkring et dusin (12) mannlige beboere på små elendig forarbeidede trestoler. Det var nok mannlige vesener, men det ville være en fornærmelse mot menneskeslekten å kalle dem menn. De lignet store menneskeaber, hvis grove, fordreide og oppsvulmede ansikter minte om ulvers, rovfuglers eller svins uttrykk. Det er svært vanskelig for meg å beskrive slike ansikter og vanskapte legemer. De var kledd i forskjellige lurvete etterligninger av deres tidligere jordiske og forfinede tilværelse, hvorav noen representerte moten fra århundrer tilbake; andre var i mer tidssvarende klær, men alle var skitne med lurvete hår. Øynene var ville og stirrende og glødende av heftige lidenskaper, ondskap og hevngjerrighet. Andre var sløve av fortvilelse.
Hva meg selv angikk, følte jeg det som om jeg var kommet til helvetes laveste hule. Men etter den tid har jeg sett en enda lavere region - meget mørkere og frykteligere og bebodd av vesener, som var enda mer ville og lavtstående, så at de jeg nå befant meg mellom, må karakteriseres som tamme og menneskelige.
Jeg skal vende tilbake til dette, når jeg kommer til det avsnitt av mine vandringer, som førte meg til deres rike i det laveste helvete.
De ånder, jeg nå befant meg mellom, kranglet og sloss om en pengepose, som lå henslengt på bordet. Den var blitt funnet av en av de tilstedeværende, hvoretter man hadde spilt om dens innhold. Striden synes å være oppstått ved, at enhver ville ha posen uten hensyn til andres rett. Det var simpelthen et spørsmål om hvem som var den sterkeste, og alle truet de hverandre på den voldsomste måte.
Den som hadde funnet pengene - eller rettere den åndelige gjenpart av de jordiske penger - så ut til å være en ung mann, som neppe var over de tretti, og som enda var i besittelse av ”restene” av et godt utseende, bortsett fra de merker hans jordiske utsvevelser hadde etterlatt i hans ansikt. Ellers syntes han å være for pen til å være i dette selskap og i disse uhumske omgivelser.
Han mente at pengene tilhørte ham, og skjønt han frivillig hadde utlevert dem til spill, ville han ikke finne seg i, at noen røvde dem fra ham.
Jeg følte at jeg intet kunne utrette her. Det var fullstendig håpløst.
Under vilt kjefting og skrik og skrål og protester om at den ene så vel som den andre hadde like så mye rett som den trettiårlige til å mene hva som var riktig, vendte jeg om og forlot dem.
Men knapt var jeg kommet ut og på vei bort, før hele skaren stormet kjempende og støyende ut av hytten og sloss innbyrdes, rasende, for å ta den unge mann, som hadde tatt pengeposen. Den forreste av de kjempende slo og sparket i sitt forsøk på å få pengene fra ham; en av dem var så heldig å rive posen til seg, hvoretter de alle for løs på ham som nå hadde den. Mens alt dette foregikk, brøt den unge mannen ut av kamptumulten og løp bort mot meg. I neste øyeblikk lød som ville rop om å ta ham og slå ham ned som bedrager, for det viste seg at posen ikke inneholdt gull, men steiner, idet pengene, liksom trylle -gullet i eventyret, ble - ikke til visne blad, men til steiner.
Nesten før jeg ble klar over hva som var skjedd, grep den unge mann fatt i meg og skrek i sin hjertens angst, at jeg måtte frelse ham fra disse djevler. Og nå kom hele skaren bort imot oss i hissig forfølgelse av deres offer. Lynsnart sprang jeg inn i en ubebodd hytte med den unge mannen og smekket døren igjen etter oss, hvorpå jeg satte ryggen mot døren for å holde forfølgerne ute.
Himmel, hvor de hylte! De hamret og banket og forsøkte å slå gjennom døren. Og hvor jeg anspente meg og måtte bruke hele min sjelskraft og legemlige styrke for å holde dem ute. Mens det sto på, ante jeg ikke hvordan jeg skulle klare det, men nå vet jeg at det var usynlige krefter som kom meg til hjelp og holdt døren lukket, inntil forfølgerne, helt forvirret og ergerlige over at de ikke kunne rokke den, til sist gikk deres vei for å finne nye ting å krangle om.
neste del | | men se gjerne først denne musikkvideo om et slikt besøk på astrale plan, der noen i bandet som visst hadde brukt psykedeliske stoffer- nok hadde fått selvopplevd slike besøk der...."strangest things I ever seen".... og "down - where the devils are fighting".....var reelle nok!